Medikamentavhengighet

Hei.

Min mor og jeg er bekymret for min lillesøster. I flere år har moren vår trodd at hun har et problem med tabletter. Hun har kroniske smerter i beina etter en bilulykke, og sier at dette er grunnen til at hun bruker medikamenter. Ofte har hun ikke nok medikamenter, og spør venner og familie om mer. «Legen min har ferie» osv kan være unnskyldninger hun bruker. Tabletter har blitt borte etter besøk flere ganger, og det kan ikke ha vært andre enn henne. Noen ganger ser hun «bedøvet ut». Vi har begge forsøkt å ta dette opp med henne, men hun benekter alt. Hun har en sønn på 12 år som hun har eneansvar for. Økonomien er meget vanskelig, og det har blitt penger borte «på mystisk vis» fra til og med hennes sønn.

Hvordan kan vi ta opp dette videre? Hva gjør man når hun nekter for at hun bruker tabletter? (Vi tror det dreier seg om opiater og/eller benzodiazepiner)

Vi er redd for at dette skal gå utover sønnen, og vi ser at problemet ikke blir mindre med årene.

Kvinne, 42 år fra Akershus

RUStelefonen svarer:

Dette høres ut som et temmelig alvorlig og omfattende problem. Om det kun hadde angått henne selv, var det ikke så mye annet dere kunne gjøre enn å ta det opp med henne og tilby henne hjelp. Når det er barn med i bildet, gjør det situasjonen drastisk mye verre, og dere bør handle deretter. Legg inn en bekymringsmelding hos barnevernet.

Dere kan snakke med legen hennes og informere om at hun trolig misbruker medikamentene legen skriver ut. Lås inn egne medikamenter så hun ikke kan stjele dem. Lås penger inn så hun ikke får tak i dem.

Dere kan selvsagt ta det opp med henne igjen og være på tilbudssiden, men det høres ut som dere allerede har gjort dette uten særlig hell. Skal dere snakke med henne, kan dere se på følgende punkter for veiledning til samtaler.

• Vær rolig når du snakker med henne, og ikke vær urimelig.
• Spør henne om hennes rusbruk i stedet for å komme med antakelser.
• Når hun er ferdig med å snakke, gjenta det hun har sagt (slik du har forstått det) så hun kan få sjansen til å rette opp eventuelle misforståelser.
• Snakk konkret om hennes handlinger, heller enn å snakke om hennes personlighet/karakter.
• Bruk uttalelser som begynner med «jeg» heller enn uttalelser som begynner med «du». F.eks.: “Jeg opplever at jeg blir bekymret/sint/frustrert når du….» i stedet for: “Du gjør meg bekymret/sint/frustrert…»
• Hold deg til saken, nemlig hennes rusbruk. Ikke bli dratt inn i krangler eller diskusjoner om andre tema.
• Ikke kritiser hennes rusbruk.
• Prøv å unngå betegnelser som «narkoman», «pillevrak» eller andre negative beskrivelser av henne.
• Hvis hun går med på å ta imot hjelp, lag konkrete avtaler om å gå til lege og be om henvisning o.l.

Hva hvis hun ikke er villig til å endre seg?

• Unngå negative tilnærminger som skaper skyldfølelse, slik som straffeprekner/moralisering. Dette bidrar ikke til endring.
• Unngå forsøk på å kontrollere henne ved bestikkelser, sutring/syting, trusler, gråt o.l.
• Ikke ta over ansvaret for hennes plikter.
• Ikke lag unnskyldninger eller dekk over for henne.
• Ikke nekt henne grunnleggende behov som mat, klær og husly (men gi henne heller ikke penger til det).
• Snakk med legen hennes og barnevernet (se over).