Pappa er alkoholiker

Jeg har i det siste måtte komme til den tunge erkjennelse at pappa er alkoholiker. Mamma har lenge sagt at han har et problem. Fordi hun kommer fra en familie med mye alkoholisme, har hun alltid hatt et litt anstrengt forhold til alkohol, og har ofte vært ekstra på vakt i situasjoner hvor det har blitt servert alkohol. Jeg har derfor lenge tenkt at hennes bekymringer har vært litt overdrevet. Men da jeg var hjemme sist fant vi blant annet flere flasker med vin og sprit gjemt rundt omkring i huset, og problemet ble klart for meg. Dette er ikke normalt.

Til tross for at mamma har hatt flere konfrontasjoner med han, så klarer han ikke å ta seg sammen over tid. Han faller alltid tilbake i samme spor. Dessuten sliter han med å innse at han har et problem – han mener at det er helt normalt med et slikt drikkemønster, at mamma er den som er hysterisk, fordi hun har en familie med tunge alkoholproblemer.

Jeg kunne egentlig tenkt meg å si noe selv, fordi jeg tror han kanskje trenger å høre det fra noen andre enn mamma. Problemet er bare at jeg alltid har hatt et anstrengt forhold til pappa. Før jeg flyttet hjemmefra var det daglige konfrontasjoner og krangling, men etter at jeg flyttet for å studere har imidlertid forholdet vårt stabilisert seg, og vi kommer endelig overens. Jeg kvier meg derfor for å snakke med han. Vi har liksom aldri klart å sette oss ned og snakke sammen uten at det blir en kjempekrangel med roping og det som er, og det kommer nok ikke til å bli noe annerledes nå.

Samtidig er det egentlig ingen andre i familien som kan snakke med han. Tar han seg ikke sammen snart så kommer han til å miste alt: Mamma, familie, hus osv. Jeg ønsker ikke det, og jeg vet at han ikke ønsker det heller. Og mister han mamma så er jeg redd ting skal skli helt ut – ja, jeg er redd han kommer til å drikke seg i hjel. Hva skal jeg gjøre? Skal jeg snakke med han? Sende noe skriftlig? Eller burde jeg kanskje koble inn profesjonelle? Hvordan kan jeg få han til å innse at han har et problem?

Kvinne, 25 år fra Troms

RUStelefonen svarer:

Du sier ikke noe om hvor mye faren din drikker. Og du sier heller ikke på hvilken måte din fars drikking påvirker ham, din mor, deg og relasjonen dere imellom. Hva er konsekvensene av din fars alkoholbruk? Blir han aggressiv, sint, truende eller voldelig? Går han ikke på jobb? Gir han blaffen i kona si og deg? Drikker han opp alle pengene? Dette er viktig å sette fingeren på. For hvis dere skal «konfrontere» ham, som du sier, bør dere være konkrete. Hvis du sier til din far «du er alkoholiker og må slutte å drikke», vil det neppe hjelpe noe særlig. Dere som pårørende må alltid ta utgangspunkt i dere selv. Dere kan si til ham at «når du drikker, blir din atferd slik og sånn, og det er ubehagelig.» Konkret. Dere kan også si at «du synes kanskje selv at din drikking er uproblematisk, men for meg er det et problem. Jeg kan ikke ha det på denne måten.»

Det blir ikke krangling og roping hvis dere sier at «jeg/vi vil ikke leve sammen med eller ha kontakt med deg når du drikker. Du kan drikke så mye du gidder, men det er ditt valg men du må leve med konsekvensene. Takk for oppmerksomheten.» På denne måten unngår du/dere å fortelle ham hvordan han skal leve livet sitt; dere snur det på hodet og sier noe om hvordan dere vil leve livene deres. Hvis dette ikke er kompatibelt med fars alkoholkonsum, blir alle nødt til å ta konsekvensen av det. Han må da velge om han vil fortsette å drikke like mye og bli alene eller om han vil endre på det og beholde familien sin.

Du slipper også å være den som skal «få han til å innse at han har et problem» eller være den som skal «sørge for» at han endrer seg. Hvis din far har et alkoholproblem, så vet han det. At han ikke vil endre seg eller ikke vil snakke om det er ikke fordi han mangler selvinnsikt. Det er fordi han skammer seg og er redd for endring og usikker på hvordan livet skal bli uten alkohol.

Vi vil anbefale dere som familie – kanskje i første rekke uten far, han kan komme med på laget når han er klar for det – å finne et forum der dere kan diskutere situasjonen og finne en felles fremgangsmåte. Det er naturlig å kunne begynne på et familievernkontor.