Trenger råd, har en mamma som er alkoholiker

Hei! Mitt navn er (…), jeg er 20 år og jeg trenger litt hjelp til hvordan jeg skal takle en mamma som er litt for glad i alkohol og beroligende piller. Litt blir vel en underdrivelse, men jeg kjenner det er vanskelig å forklare hvordan ting er.

Først og fremst så vil jeg bare si at mammaen min er verdens snilleste dame. Av og til litt for snill faktisk. Og hun har hatt sitt å slite med oppgjennom årenes løp, mer enn en person skal være nødt til å takle. Og det er vel litt forklaringen til at ting har blitt som de har blitt.

Hun sliter veldig med panikkangst og depresjon, noe hun har gjort i minst de siste 16 årene. Hun hadde en pappa, altså min bestefar, som mishandlet både henne, broren hennes og min mormor. Han var også alkoholiker. Han døde i fjor vår, noe jeg tror var en stor lettelse for henne, selv om hun ikke vil si det selv.

I tillegg er moren hennes, min mormor, sterkt preget av incest som foregikk når hun var liten jente. Hun har også angst og er deprimert. Og hun er også alkoholiker. Hun selvmedisinerer seg ved hjelp av både piller og alkohol. Dette har hun gjort så lenge jeg kan huske.

Jeg har to søsken. De er egentlig bare halvsøsknene mine, men vi har aldri kalt hverandre for ”halvsøster” eller ”halvbror”. De har alltid vært storesøster og storebror. Storesøsteren min er 28 år, og storebroren min fyller 30 i år. Disse to er resultatet av mammas første ekteskap. Det ble kort, av den enkle grunn at denne mannen, er alkoholiker. Rett etter at storesøsteren min ble født, ble drikkingen hans så enorm at den tok helt overhånd. Han stjal alt mamma hadde av verdier, og forsvant. Etter det har ingen sett han, så ingen vet hvor han er i dag. To år etter dette, møtte mamma min pappa.

Mamma og pappa er skilt i dag. Dette skjedde for rundt 10 år siden, og det så ut til å gå greit de par første årene. Pappa klarer seg fint, han har en stabil jobb og god inntekt. Mamma derimot taklet ikke dette fult så bra etter hvert.

Alkoholen begynte å bli en stor del av hverdagen til mamma da jeg var 16 år gammel. Hun hadde vært sykemeldt i en lengre periode. Hun var selvsagt ikke glad for å gå sykemeldt. Det var rundt denne tiden drikkingen virkelig begynte å avta. Jeg hadde flyttet inn hos mamma, da jeg ikke lengre så noen grunn til å bo annenhver uke til foreldrene mine, og også litt på grunn av at jeg følte jeg måtte ta vare på henne, da hun ikke hadde det veldig bra. Men så er det litt det at jeg var en 16-åring, og det var ikke så veldig mye jeg kunne gjøre med hele situasjonen.

De to-tre siste årene har vært veldig ille. Mamma kommer seg ikke ut i jobb igjen, da angsten har tatt helt overhånd. Jeg flyttet ut i fjor sommer, rett og slett fordi jeg ikke klarte mer. Hun vil ikke høre på hva noen av de som er glad i henne sier. Hver gang hun faktisk klarer å komme seg ut på butikken, så har hun med øl hjem. Hun sliter veldig økonomisk, og har gjeld oppgjennom ørene. Hun stjeler alkohol, gjemmer tomme flasker og ølbokser, og nekter for at hun har drukket når hun er tydelig beruset. I tillegg tar hun sterke beroligende, enten Stesolid eller Sobril, med alkohol. Tidligere i år havnet hun på sykehuset. Hun sier det var på grunn av et angstanfall, men jeg vet hun hadde drukket og tatt beroligende.

Dette tærer sånn på meg, for jeg vil så inderlig hjelpe henne ut av dette, jeg bare vet ikke hvordan jeg på best mulig måte kan gjøre det.

Hun har innrømt at hun har ett problem, til meg og til min pappa, men ikke så veldig mange andre. Hun lover gang på gang at hun skal skjerpe seg, men det er løyner hver gang. Jeg er ofte innom henne, og prøver å holde kontakten så godt jeg kan, men jeg føler det er til ingen nytte. Så mange lovnader er gitt, og jeg begynner virkelig å miste motet.

Jeg har snakket med søsknene mine, og vi har blitt enige om at vi alle tre må ta oss en prat med henne om dette. Fortelle henne hva vi mener og at vi er her for å hjelpe henne. Jeg lurer på om du/dere har noen tips, til hvordan vi skal legge dette fram for henne. Skal vi gi henne ultimatumer? Skal vi være strenge eller så forståelsesfulle vi kan? Hvilke muligheter har hun til å få hjelp? Eventuelt avrusning, hvordan finner vi informasjon om dette?

Beklager for et alt for langt brev, men jeg tenkte det er lettere for dere å ”kartlegge” situasjonen når dere har mest mulig informasjon. Håper dere har noen gode råd 🙂

Med vennlig hilsen.

Kvinne, 20 år fra Møre og Romsdal

RUStelefonen svarer:

Vi forkortet spørsmålet ditt litt, i hensyn til anonymiteten. Håper det er ok.

Situasjonen du beskriver er på ingen måte enkel, verken for deg og søsknene dine, eller for moren din. Du beskriver en mor som er veldig plaget av alkoholisme og psykisk og fysisk helse. Slik du beskriver det, virker det som om hun har blitt mer eller mindre invalidisert av disse tingene. Hun bruker beroligende mot angsten, og antageligvis også alkohol – en blanding som ikke er spesielt heldig.

Siden du var 16 år har du tatt på deg ansvaret med å forsøke å hjelpe henne. Til det punktet at du faktisk lot det være avgjørende for hvor du skulle bo, i hvert fall om vi forstår deg riktig. Det er selvfølgelig en god egenskap å bry seg, og det er en ganske naturlig reaksjon, men generelt sett er et slikt ansvar først og fremst en byrde. En byrde som barn ikke bør ta på seg på foreldrenes vegne. Du har allerede brukt en god del av livet ditt på å bekymre deg for en syk mor.

Det er bra at dere er flere om dette, og at du har dine eldre søsken. Når det gjelder hvordan du og dere skal forholde dere til moren deres i fremtiden, er det viktig at dere setter grenser for dere selv. Det kan være en prosess for dere, og kan føles vanskelig. Men poenget er at du ikke skal ta på deg mer ansvar enn du klarer å leve med, og ikke ta på deg skyld eller dårlig samvittighet for at moren deres er syk. Målet er jo at hun får hjelp og får et bedre liv. At mer og mer blir flyttet over til hjelpeapparatet er kanskje veien å gå. Er det for eksempel slik at hun ofte ringer og snakker om sine bekymringer til deg, så kan du sette grenser ved å si at dette er noe hun må snakke med noen profesjonelle om.

Å være pårørende til en rusbruker eller ha en forelder med psykiske lidelser/rusproblemer, øker sjansen for at barna selv begynner å slite med rus eller psyke. Det sier vi ikke for å skremme deg, men for å understreke hvor viktig det er at du skaper dine egne grenser og ditt eget liv; og at du får noen å snakke med om dette. Barsnakk kan være et godt tilbud for deg. Vi anbefaler deg å sjekke ut dette.

Når det gjelder det du lurer på, om hvordan dere skal ta dette opp med moren deres, så er det nok ikke en riktig eller feil måte å gjøre dette på.  Men det er viktig å huske på at en samtale ikke vil føre til en umiddelbar endring. Det kan så et frø, men det å søke hjelp er en prosess moren deres må igjennom, og hvor lang tid en slik prosess tar, er veldig individuelt. Moren deres trenger hjelp fra helsetjenesten, både psykologisk hjelp for den hemmende angsten, og sannsynligvis også hjelp for alkoholproblemene sine. Derfor bør fokus i samtalen deres ligge på å oppmuntre henne til å søke hjelp. Dere som barn kan oppmuntre henne til dette, og være støttende om hun velger å gjøre noe med problemene sine, men dere kan ikke få henne til å bli frisk. Det er viktig å huske. Om dere skal være strenge, forståelsesfulle eller stille ultimatum, er generelt vanskelig å svare på. Folk er forskjellige og reagerer forskjellig. Og det er heller ikke nødvendigvis noen enten/eller i disse innfallsvinklene. Det går fint an å være forståelsesfull og streng samtidig. Det er viktig at dere får frem deres bekymringer, og generelt sett kommer det lite ut av kjefting. Men samtidig er det helt greit å sette noen krav eller grenser. Dette bør være grenser for hvor mye dere skal ta på dere og makter å gjøre, så det er jo strengt tatt ikke grenser for å straffe henne, men for å verne om dere selv.

Vi anbefaler deg også å kikke på dette tilbudet om pårørendekurs i regi av Helse Midt-Norge. Kontakt dem gjerne for informasjon og eventuelle tilbud i ditt/deres distrikt.

Vi håper at både du og moren din får det bedre og får den hjelpen dere trenger.