Hvordan forlate en alkoholiker?

Hei,jeg møtte en mann for et halvt år siden….hadde vært alenemor i mange år,så vi tok raskt en sjangs og introduserte barn. Han «bodde» hos meg og mine barn,den uka han ikke hadde sin egen datter. Kort fortalt har jeg innsett at han er en alkoholiker.Man er vel litt blind i starten av en forelskelse,og så tror man at man kan hjelpe når man ser hvordan han sliter… Barna har jeg klart å skåne frem til nå….men det har vært ille,lange fyllekuler,depresjon etterfulgt av fyllekuler, fyllekjøring, benektelse, løgner, og selvmordsforsøk rett før jul. Han sier selv det var et rop om hjelp. Men synet man får når sin kjære står der med store kniver i hendene,turen til legevakta,alle timene på sykehuset,leger og innleggelse på psykiatrisk; det er ikke lett å glemme,og man er redd det skal skje igjen…så får man høre mens man er der,at dette ikke er første gang. Han lovte å starte med antabus,og at han skulle gjøre alt for at jeg skulle føle meg trygg.

(Til historien skal sies at jeg har en far som også er alkoholiker,og de har mange likhetsstrekk). Jula gikk forsåvidt greit,men han var veldig irritabel… jeg kjente jeg begynte å slite psykisk pga alt som hadde skjedd,og jeg var redd for fortsettelsen med han….men også redd for å gå fra han. Jeg fikk hjelp hos psykolog… Jeg trodde jeg ville bli hos han…men i helgen dro han på fest med jobben,ble full og løy om det etterpå. Jeg kjenner at nok er nok,og at jeg ikke klarer mer og må gå fra han. Dette er nå 4 dager siden,og det er ikke lett å få han til å forstå. Idag møtte han opp på døren,nektet å gå før han fikk snakket med meg,satte foten i døra når jeg prøvde å lukke igjen…. og truet med at han måtte legges inn på psykiatrisk nå,for at han ikke taklet dette! Jeg reagerte med sinne og begynte å gråte,og kom meg inn. Da oppdager jeg at dattra mi på 9 år,har fått med seg deler av dette. Det er veldig vondt,da jeg har klart å skåne barna for alt tidligere. Det som gjør dette så vanskelig,er at han har så mange fantastiske sider også,som jeg er glad i…og ungene elsker han,men jeg vet jeg må skåne meg selv og barna for dette. Men hvordan går jeg frem? Jeg er redd for han…redd for at han skal ta livet sitt…at han skal sette seg ned å bare drikke seg bort….jeg vet det ikke er mitt ansvar….men jeg er så redd for å gjøre dette på feil måte…jeg ønsker at han skal få det bra igjen…men jeg klarer ikke å være med på denne reisen,og jeg føler meg stygg som sier det. Har dere noen gode råd til meg?
Kvinne, 33 år fra Sør-Trøndelag

Det høres ut som at du har hatt en tøff tid, og det er godt gjort av deg å klare og komme frem til at «dette vil jeg ikke mer». Utfordringen for deg er å klare og stå i den avgjørelsen du har tatt. Du skriver at du forstår at hans liv og livskvalitet ikke er ditt ansvar, men at du likevel er redd for at han skal drikke mer eller rett og slett ta livet sitt. Det er ikke så rart at du er redd for det, en slik redsel er helt naturlig. Og han bidrar jo også til at du skal føle det slik når han sier at han må legges inn på psykiatrisk igjen fordi han ikke takler at du går fra han. Ved å legge skylden for sine vonde følelser over på deg er han med på å gi deg dårlig samvittighet. Kanskje håper han at du skal bli så engstelig at du ombestemmer deg og blir hos han, det er en veldig vanlig måte å manipulere menneskene rundt seg på. Og det er jo ikke din skyld at han har det vondt, tvertom er det hans handlinger som er årsak til at du har det vondt, og at du ikke lenger orker å være sammen med han.

Vi synes også at du bør tenke over at dette er ikke noe nytt for han. Du skriver at han har vært på psykiatrisk med samme problematikk tidligere. Utfra det tenker vi at han som må finne en måte å takle livet sitt på, og før han gjør det vil han ikke klare å få noe godt forhold hverken til deg eller andre. Det er ikke noe du kan gjøre annet enn å ta vare på deg selv og barna dine. Du skriver at du har klart å skåne dem bortsett fra den siste gangen han var innom. Det er bra, men husk at barn fort merker det dersom mamma ikke har det godt. Dette kan være vanskelig for dem selv om de ikke er vitner til opprivende scener. Vi synes på ingen måte at du er stygg når du ikke orker å være med på reisen hans lenger, du er i din fulle rett når du vil fokusere på å skape en tilværelse som er god for deg og barna dine. Barna dine trenger deg i mange år fremover, han er voksen mann som må lære seg å ta ansvar for eget liv. Og det er jo på ingen måte sikkert at han hadde fått det så mye bedre ved å være sammen med deg siden problemet hans er forankret i han. I verste fall (og sannsynligvis) hadde han hatt det like vanskelig, og i tillegg hadde du redusert din og barnas livskvalitet. Så igjen, det du har bestemt deg for er ikke stygt, det er nødvendig for at du og barna dine skal ha det bra. Men fortsett gjerne å gå til psykolog, det kan være fint å ha noen å prate med om dette. Du er også velkommen til å ringe oss hver dag 11-19, eller chatte med oss på hverdager 14-17.

Hvis du i fremtiden skulle oppleve at han utsetter deg eller truer med fysisk eller psykisk vold, bør du kontakte et krisesenter. De kan hjelpe deg så du får beskyttelse og støtte. Her finner du kontaktinformasjon.

I dette heftet fra folkehelseinstituttet kan du lese om det å leve med en mann som drikker for mye.