Hvordan få noen til å forstå at de trenger hjelp?

Hei, jeg er en mann på 27 år. Jeg har selv ikke ett rusproblem men min far har. Han er veldig åpen om problemet sitt men jeg føler at han sliter med å skjønne at det er ett problem, selv om han kan gråte sine modige tårer å fortelle om fremtidsplanene sine så skjønner jeg alikevel at han ikke har viljestyrke,motivasjon eller drivkraft til å ta tak i problemet selv. Jeg har selv 3 barn, min samboer har mistet sine foreldre , min mor er også rusmisbruker men vil ikke innrømme noenting og blir aggresiv og låser seg bare vi nevner det. Så i praksis har mine barn ingen besteforeldre. Mitt aller største ønske her i livet er at jeg kan gi mine barn en bestefar, en som de kan ringe til når Pappa eller Mamma er helt dust, en som kan forsømme alle rutiner vi har når de er hos ham, en som de kan stole på og en som tar del i livet deres. Det er jeg ikke i nærheten av å kunne gi dem nå. Minnene jeg har fra pappa som rusfri er noe av det kjæreste jeg har. En aktiv,morsom,pedagogisk og sprudlende pappa. Spørsmålet mitt er derfor, hvordan i alle dager skal jeg få denne mannen tilbake? Jeg har prøvd å snakke med han men han sier bare at rehabsenter virker ikke for meg, jeg må gjøre det på min egen måte men ingenting skjer. Hvoran kan jeg få Pappa til å forstå at selv om jeg er voksen, klarer meg fint og har min egen familie så trenger jeg pappaen min, barna mine trenger farfaren sin? Han er 50 år, tung narkoman og jeg frykter at han snart vil dø om han ikke gjør noe.
Mann, 27 år fra

Du beskriver en situasjon som er vanskelig og utfordrende. Du sier at du har en far som er rusmiddelavhengig og at du er bekymret for ham. Du skriver også at du ønsker den aktive, morsomme, pedagogiske og sprudlende pappaen din som du hadde tidligere tilbake. Det forstår vi veldig godt, men vi tenker samtidig at dette ikke er noe som du kan bestemme. Det er ikke ditt rusproblem, og du kan derfor ikke løse det.  Det er din fars ansvar å gjøre noe med rusproblemet sitt om han ønsker det. Forsøk å akseptere at du ikke kan få han til å forstå at han trenger hjelp. Dette er en erkjennelse han må komme frem til selv hvis det skal ha noe særlig effekt. Prøv derfor å ikke føle deg hjelpesløs og ikke ha dårlig samvittighet.

Det er ofte et stort steg for en person å inrømme at man har et avhengighetsproblem og det kan være vanskelig å snakke om det. Mange følelser kan være involvert som for eksempel skam, skyld, oppgitthet, sinne og frustrasjon. Det at faren din er åpen til deg om rusproblemet sitt tenker vi er positivt og vi anbefaler deg å prøve å opprettholde en åpen dialog. Du kan eventuelt tilby at du er der for å støtte han hvis han skulle bestemme seg for ta imot hjelp senere. Selv om dette kanskje ikke ser ut til å ha en umiddelbar effekt, kan en samtale muligens få ham til å tenke. Men pass på at du ikke tar opp temaet så ofte at det blir «masete». Husk at det å ta valget om å søke hjelp er en prosess som kan ta tid og som krever mot. Ikke mist håpet. Nedenfor finner du generelle tips til kommunikasjon med en person som ruser seg.

Det er ofte krevende å være pårørende til noen som har et rusproblem. Det er derfor viktig at du tar være på deg selv. Opplever du at belastningen blir for stor bør du søke hjelp. Du kan for eksempel ta kontakt med N.K.S. Veiledningssenter for pårørende. Du kan også ringe oss på 08588 mellom 11-19.

Her følger noen generelle tips for kommunikasjon med en som har et rusproblem:

• Vær rolig når du snakker med personen, og ikke vær urimelig.
• Vær på tilbudssiden. Si at det er opp til personen, men at du kan hjelpe om h*n bestemmer seg for å ta imot hjelp.
• Spør han/henne om hennes rusbruk i stedet for å komme med antakelser.
• Snakk konkret om personens handlinger, heller enn å snakke om hans/hennes personlighet/karakter.
• Bruk uttalelser som begynner med «jeg» heller enn uttalelser som begynner med «du». F.eks.: “Jeg opplever at jeg blir bekymret/sint/frustrert når du….» i stedet for: “Du gjør meg bekymret/sint/frustrert…»
• Hold deg til saken, nemlig personens rusbruk.
• Ikke bli dratt inn i krangler eller diskusjoner om andre tema.
• Ikke kritiser personens rusbruk.
• Prøv å unngå betegnelser som «narkoman», «pillevrak» eller andre negative beskrivelser.

Hva hvis personen ikke er villig til å endre seg?

• Unngå negative tilnærminger som skaper skyldfølelse, slik som straffeprekner/moralisering. Dette bidrar sjelden til endring.
• Unngå forsøk på å kontrollere personen ved bestikkelser, sutring/syting, trusler, gråt o.l.
• Ikke ta over ansvaret for personens plikter.
• Ikke lag unnskyldninger eller dekk over for personen.