Hvem skal jeg melde bekymring til?

Min uføretrygdede mor har stort forbruk av medisiner (vanedannende) foreskrevet av lege kombinert med alkohol. Mange av dagene i uka er inntaket så stort at hun ikke husker at hun har pratet med oss. Hvem kan jeg melde bekymringen til for at hun skal få hjelp?
, 48 år fra Rogaland

Hvis ikke du har gjort det, anbefaler vi deg å snakke med din mor om dine bekymringer (på et rolig tidspunkt når hun er nykter). Du finner tips til en slik samtale nedenfor. Hvis du føler for det, kan du også foreslå at du blir med til fastlegen hennes for å støtte henne. 

Du lurer på hvem du skal melde bekymringen til. Du kan melde bekymringen til fastlegen hennes. Hvis du vurderer dette, anbefaler vi å være åpent om det til din mor. For hvis du melder bekymring til fastlegen «bak ryggen» hennes, risikerer du at hun blir sint/lei seg, noe som kan føre til at det blir vanskelig å ha en åpen dialog senere, og at hun blir mindre mottagelig for å ta imot hjelp.

Hvis du har behov for å snakke om situasjonen kan du ringe oss på 08588 mellom 11og 19 (onsdager 10 -21) eller chatte med oss på hverdager mellom 14 og 17.

Her følger noen tips for kommunikasjon med en som bruker rusmidler:

• Vær rolig når du snakker med personen, og ikke vær urimelig.
• Spør personen om hans/hennes rusbruk i stedet for å komme med antakelser.
• Når personen er ferdig med å snakke, gjenta det han/hun har sagt (slik du har forstått det) så han/hun kan få sjansen til å rette opp eventuelle misforståelser.
• Snakk konkret om personens handlinger, heller enn å snakke om hans/hennes personlighet/karakter.
• Bruk uttalelser som begynner med «jeg» heller enn uttalelser som begynner med «du». F.eks.: “Jeg opplever at jeg blir bekymret/sint/frustrert når du….» i stedet for: “Du gjør meg bekymret/sint/frustrert…»
• Hold deg til saken, nemlig personens rusbruk og evt. psykiske problemer uten å bli dratt inn i krangler eller diskusjoner om andre tema.
• Ikke kritiser personens rusbruk.
• Prøv å unngå betegnelser som «alkoholiker», «nervervrak» eller andre negative beskrivelser av personen.

Hva hvis personen ikke er villig til å endre seg?

• Unngå negative tilnærminger som skaper skyldfølelse, slik som straffeprekner/moralisering. Dette bidrar sjelden til endring.
• Unngå forsøk på å kontrollere personen ved bestikkelser, sutring/syting, trusler, gråt o.l.
• Ikke bruk rusmidler sammen med personen.
• Ikke ta over ansvaret for personens plikter.
• Ikke lag unnskyldninger eller dekk over for personen.
• Ikke nekt personen grunnleggende behov som mat, klær og husly (men gi ham/henne heller ikke penger til det).