Hjelpe venn!

Hei! jeg føler meg litt hjelpeløs, jeg er veldig klar over at min bestevenn bruker rusmidler, hun har også gjort dette mye tidligere, blant annet også på avrusing, noe som har fungert, men hun har et vanskelig i livet, hun føler at ingen er der for henne, hennes foreldre har rundt 300 reisedager i året, og når de er hjemme, er hun gjerne ikke der, de har et så dårlig forhold at jeg ikke vil blande de inn igjen, og hun er nå over 18år, det var jeg som sist sa det til foreldrene, men de ga ikke den hjelpen hun trengte, og jeg klarte å snakke til henne, så hun dro selv på avrusing, men denne gangen bare nekter hun, og jeg kan se det på henne at de fleste gangene jeg møter henne er hun ruset, mye av hennes tilstad, har nok mye med foreldrene å gjøre, hun føler at de ikke elsker henne, og det gjør det ikke noe bedre at hun får masse penger hvergang de reiser, for at de liksom skal gjøre det godt, og denne gangen føler jeg at jeg ikke kommer igjenom til henne,

har tenkt på å bare droppe all kontakt frem til hun ber om hjelp, men er redd for at det ikke kommer til skje, og at hun skal føle at der var det noen som dro igjen, at hun skal føle at jeg ikke er glad i henne, og nå flytter jeg 8timer unna henne fra august av, og det blir vanskelig å være der ofte å hjelpe henne, jeg vil bare ikke se henne gå i bunnen som hun gjorde sist! håper på noen tips til hva skal gjøre:)
Kvinne, 17 år fra Oslo

Så bra at venninnen din  har deg! Det du gjorde sist gang med å gå til foreldrene, var veldig flott og voksent gjort av deg. Det er synd det ikke fungerte som du/dere ønsket. Vi kan ikke vite hva foreldrene gjorde eller forsøkte å gjøre, men vi forstår at det ikke er fristende å snakke med dem igjen. Samtidig tenker vi at det kan være en lettelse for deg å ta en ny prat med dem. Selv om de kanskje ikke får gjort så mye fra eller til, så hjelper det kanskje på den måten at du ikke føler deg helt alene i dette. Og det kan jo også være at foreldrene ønsker å vite at dattera ruser seg og har det vondt. 

Du sier at du tenker på å droppe all kontakt frem til hun ber om hjelp, men er redd for at det skal gjøre vondt verre. Hva med å fortelle henne akkurat det? Det kan ofte være mye hjelp i å snakke sammen om det man tenker på. Nå skal du flytte og starte et nytt og spennende kapittel i livet, og det vil kanskje gjøre at dere får mindre kontakt uansett. Om du burde droppe alle kontakt eller ikke, kan ikke vi fortelle deg, det må du føle på selv hva som er best for deg. Om du for eksempel synes det å ha litt telefonkontakt i blant er greit, er det ingenting i veien for det. Det viktigste er at du setter grenser for deg selv om hvor mye du skal involvere deg i hennes problemer og hvor mye energi du skal bruke på å forsøke å hjelpe henne med rusproblemet sitt. Det behøver jo ikke være enten/eller; enten masse kontakt eller ingen kontakt. Men om du synes dette er veldig vanskelig å forholde deg til, er det å fortelle henne at du tar litt avstand men at hun kan snakke med deg om hun ønsker å ta tak i ting, verken slemt eller hensynsløst. Uansett hva du velger å gjøre: så lenge du tar det opp med henne på en ordentlig måte og ikke bare «forsvinner», vil hun nok skjønne at du ikke gjør dette fordi du ikke er glad i henne, heller tvert om.