Rusavhengig svoger

Hei. Jeg har en svoger som er avhengig av alkohol og piller. Dette har avtatt de to siste årene da han ved en anledning har blitt tatt for fyllekjøring samt blitt kastet i fyllearresten. Min søster og deres to barn har nå bestemt seg for å flytte ut. Han har hatt en samtale med psykolog, men uten at det har ført til videre behandling. Han har vel innsett alvoret i og med at familien nå flytter fra ham, samtidig benekter han at livet hans er i ferd med å skli ut. Problemene oppstod da moren ble alvorlig syk og faren døde. Spørsmålet er nå hva jeg kan gjøre for å hjelpe han?
Kvinne, 35 år fra Oppland

Vi skjønner at dette er en vanskelig situasjon for dere alle. Det er bra at han innser alvoret, men synd at han samtidig benekter problemet. Det høres ut som han har en ambivalens, noe som er veldig vanlig hos rusmisbrukere. Situasjonen oppleves ofte som diffus og uklar, og det varierer hele tiden om man opplever det som et problem eller ikke, og om man virkelig ønsker å endre seg eller ikke. Det kan være vanskelig å forholde seg til en slik ambivalens, både for rusmisbrukeren selv, men også for de pårørende. For de utenfor kan det være frustrerende og virke motsigende. Men ambivalens er et tegn på at han er selvrefleksiv og tenker over sin egen situasjon og sitt forhold til rusmidler, og er i så måte et positivt tegn. I tillegg er det heller ikke uvanlig at folk med rusproblemer er redde for forandring, og veldig usikre på hvordan livet uten rus vil arte seg.

Du sier at han har vært i samtale med psykolog, men at det ikke førte med seg noe. Det kan være et tegn på ambivalens. Han søkte kanskje hjelp da motivasjonen var oppe, men da han fikk hjelp var ikke motivasjonen der lenger. Motivasjon for endring hos rusmisbrukere er ofte skiftende, og det er derfor anbefalt å gripe sjansen når motivasjonen er høy. For sannsynligvis fikk han tilbud om videre behandling, om problemet er så alvorlig som du forteller. Derfor er det viktig å «smi mens jernet er varmt».

Det er vanskelig å overtale en person som ruser seg til å slutte. Det er noe av det som er så vanskelig med å være pårørende til en rusmisbruker; man vil gjerne få dem til å forstå, men ofte kan det virke helt håpløst. Det at søstra di og barna flytter ut, er det en avgjørelse som det står respekt av. Det var helt sikkert ikke en enkel avgjørelse, men en avgjørelse hun har full rett til å ta. Om dette øker motivasjonen hans til å ta tak i ting, er det bra. Vi vet ikke hva søstra di og svogeren din har snakket om og avtalt, men det kan jo være at hun har satt noen krav til han for fremtiden? Vi vet ikke om hun har hatt kontakt med barneverntjenesten,  men det kan være at de kan hjelpe henne ift barna. Barneverntjenesten har god erfaring i å bistå familier der en av de foresatte har et rusproblem.

Du lurer på hva du kan gjøre. Om du ønsker å hjelpe, kan det være mye hjelp i det å støtte han gjennom en vanskelig periode og oppmuntre han til å søke hjelp. Alt fra å være tilgjengelig for samtaler til å tilby å følge han til legen eller NAV (eller lignende), kan være til mye hjelp. Om han har rusproblemer, har han rett til behandling. Hva slags behandling det i så fall er snakk om, kommer an på situasjonen og han selv, det må han finne ut av med legen sin. Dere kan jo sammen ta en titt på frittsykehusvalg.no og se på hva slags tilbud som finnes for han.