Hei! Jeg bor hjemme med min lillesøster på 14 år, mamma og pappa. Pappa har alltid vært en litt vanskelig person å leve med. Han har kjente nerveproblemer, og går på «lykkepiller» for å komme gjennom hverdagen. Han blir ekstremt for stresset, og er stresset mer eller mindre hele dagen. Han er utrolig egosentrisk, og tenker svært lite på andre og tar absolutt ikke hensyn til noen rundt seg. Helt siden før jeg ble født har han hatt et alkoholproblem. Han har alltid gått rundt med et ølglass i hånda, og det har han gjort hele døgnet, 7 dager i uka. Han har hjemmekontor, slik at det var mulig for han å drikke i arbeidstiden, noe han også gjorde. Han blir sjelden full, problemet er bare at han enda mer sjelden er edru. Dette har preget familien vår på uttallige måter, og nå som jeg har blitt så voksen skjønner jeg mer omfanget av hva dette egentlig betyr. Har prøvd å prate med mamma mange ganger om å skaffe han hjelp, men hun virker for «redd», og hun vil heller hjelpe han selv.

Nå er det sånn at alt som er sterkere enn øl låser hun inne(hvis hun bare gjemmer det, leter han og drikker det), og han må be om lov til å få. Når det gjelder øl får han ikke lenger lov til å drikke etter 20.00 på ukedager. Dette fungerer i perioder, men sklir fort ut. Selvom han ikke ofte blir full, så hender det, og julaften i år var et mareritt. Nå blir pappa mer og mer syk(vi vet ikke hva som er galt, og han vil ikke fortelle ting til legen). Han har blitt utrolig blek, tynn og er rett og slett en skygge av seg selv. Han har for noen måneder siden nevnt for mamma at han «ikke hadde noe å leve for», og virket som han hintet til selvmord(noe som også var aktuelt for han for noen år tilbake). Han har ifølge mamma gått bort fra de tankene nå, men han er fortsatt en skygge av seg selv. Nå har akkurat farfar(pappaen til pappa) blitt alvorlig syk og pappa takler det dårlig. Da farfar måtte på sykehus ble jeg bedt om å kjøre, siden pappa ikke var edru(dette var i 16-17 tiden på en mandag). Senere på kvelden fikk han lov av mamma til å drikke konjak. Jeg har prøvd å prate til mamma om at dette ikke går lenger, men hun blir bare sint på meg. Hun mener at det er forståelig at han vil ha mer alkolhol når han er i så psykisk ubalanse som han er på grunn av farfar sin sykdom. Jeg føler det blir litt feil…er dere enig i at han burde «få lov» til å drikke i tide og utide nå fordi farfar er syk? Har dere noen tips til hva jeg eventuelt kan gjøre? Hilsen desperat datter
Kvinne, 20 år fra Buskerud

Vi forstår at dette er en vanskelig situasjon for dere alle, og kanskje særlig for deg og søsteren din som er barn og dermed har liten mulighet til å påvirke situasjonen i noen særlig grad. Det vi tenker er viktig for dere er at dere ikke går rundt med dårlig samvittighet, og at dere ikke berbreider dere selv for hvordan situasjonen er hjemme. Foreldrene deres er voksne mennesker som selv er ansvarlige for hvordan de har det.
Hvorvidt faren din burde «få lov til å drikke i tide og utide» kan ikke vi gi noe fasitsvar på. Vi tenker at faren din kanskje har et problem som han bedøver ved å drikke alkohol så fort han får en mulighet til det. Hovedproblemet er kanskje ikke at han drikker, men mer det som forårsaker at han har et sterkt behov for å gjøre det. Alkoholen blir dermed et symptom på at han ikke har det bra, og så lenge han ikke får hjelp med årsaken til at han drikker blir det kanskje ekstra vanskelig for han å forsøke å ta kontroll over livet og alkoholinntaket sitt. Det at moren din regulerer hvor mye han får drikke er kanskje ikke tilstrekkelig hvis målet er at han skal få en mulighet til å bearbeide de tingene som gjør livet hans vondt og vanskelig. Slike endringsprosesser er ofte krevende, og mange trenger profesjonell hjelp (lege kan henvise til behandling over tid). Du spør om hva du kan gjøre, og vi tenker at utover å si hva du mener om situasjonen og oppvekstvilkårene for søsteren din (og deg selv), så er det ikke så voldsomt mye du kan gjøre. Kanskje er det en god ide at du snakker med noen om dette, da særlig med tanke på å vurdere om søsteren din bør få noen tilbud om hjelp/støtte i oppveksten. Helsestasjon for ungdom i kommunen du bor kan være en grei plass å begynne, helsesøster der kan sikkert komme med gode innspill dersom du tar opp deres situasjon med henne. Hvis du trenger å snakke med noen om din rolle som pårørende kan du også kontakte veiledningssenteret for pårørendeal-anon eller du kan ringe oss hver dag mellom 11-19, evnt cahtte med oss på hverdager mellom 14-17.

 

Legg igjen en kommentar