Far med alkoholdemens

Hei, jeg har en far som har vært alkoholiker siden jeg var liten, og som for noen år siden fikk diagnosen alkoholdemens. Gjennom alle årene som alkoholiker trodde vi (min søster, mamma og jeg) at det ikke kunne bli verre. Der har vi konsekvent tatt feil, og det har stadig blitt verre. Nå som han i tillegg har blitt dement føles situasjonen helt håpløs. Han går på et dagsenter for unge demente, det fungerer bra, men han er svært krevende, slem, til dels aggressiv, sur, oppfarende, truende, humørsyk etc når han er hjemme. Verken min søster eller jeg bor hjemme lenger, og det er dermed vår mamma som tar den største støyten. Vi prøvde lenge med avlastning, at han skulle være på senteret han går på på dagen, over en helg, en uke osv. Han slo seg totalt vrang, og lagde så mye bråk og kvalme at avlastningen til slutt ble ennå en belastning. Både min søster og jeg har blitt svært preget av en oppvekst med rus, men vi har arbeidet hardt med dette og fått hjelpen vi trenger. Mamma har også gått i grupper og til psykolog, men det er så vanskelig når årsaken til problemet stadig er tilstede.

Dette ble veldig langt, men det jeg lurer på er: finnes det noe som helst man kan gjøre for å få til avlastning for familie når personen ikke vil det selv? Dersom mamma ikke bodde med han så kunne han ikke bodd hjemme, men han skjønner ikke dette selv. Jeg er alvorlig bekymret for mammas helse, hun sliter med høyt blodtrykk pga hans oppførsel, og er generelt sliten av å bo med en person som oppfører seg helt hårreisende. Hun får aldri tid for seg selv, aldri tid og ro. Han er ekstremt kontrollerende, og lager bråk hver gang hun har vært ute å truffet en venninde etc. Det føles ut som ingen av oss får puste snart. Noen råd? Jeg har ikke flere ideer igjen, og jeg tror nesten at eneste «løsning» er at han blir så syk at han ikke forstår noe lenger, slik at han må bo på et hjem. Noe som er tragisk i seg selv. Hilsen trist, lei og bekrymet datter
Kvinne, 28 år fra Oslo

Du beskriver en situasjon som virker svært krevende, da særlig for din mor. Slik vi forstår det er det ingen i familien din som er fornøyde med tilværelsen, din mor er utslitt, din far er sur, oppfarende og aggressiv, og du og din søster er preget av oppveksten deres. Videre virker det som at din far har fått mye hjelp, både av dere og av dagsenteret. På tross av det synes han å være misfornøyd med tilværelsen, noe han ikke virker redd for å uttrykke.

Vi skjønner godt at dette er en situasjon som er vanskelig for dere alle, og at dere ønsker å hjelpe. Dessverre er det slik at det er veldig vanskelig å hjelpe noen som ikke er innstilt på å la seg hjelpe. Du skriver at din mor har hatt samtaler med psykolog, og at hun har gått til gruppesamtaler, men at det har hatt begrenset effekt fordi hun samtidig har bodd sammen med din far. Dette er meget forståelig, og vi lurer derfor på om hun ved noen anledning har tenkt på å flytte fra din far? Det er kanskje ikke optimalt å gå rundt å vente på at han skal bli så syk at han blir innlagt, kanskje tar det så lang tid at helsen til moren din er ødelagt innen den tid? Hvis du, eller din mor, ønsker å snakke om den vanskelige situasjonen deres med noen som har kompetanse på pårørendeproblematikk, kan dere kontakte pio-senteret i Oslo, 
al-anon, veiledningssenteret for pårørende eller dere kan ringe oss hver dag mellom 11-19. Vi har også en chat som er åpen på hverdager mellom 14-17.