Langvarig hasjmisbruk – hva nå?

Jeg har en lillebror i begynnelsen av 30-årene. Han har brukt hasj av og på og i større eller mindre mengder siden han var 16,17 år. Foreldrene våre så symptomene og ba om hjelp fra både barnevern, politi, skolevesen og psykiatri, men vi opplevde at alt ble trenert til han var over 18 år og myndig, og dermed ‘ingens ansvar’. Han har ikke avsluttet utdannelser han har begynt på , han har ikke klart å holde på jobber over særlig lang tid av gangen, han sliter med maniske og depressive faser, og er til tider veldig paranoid. I egne øyne er ikke hasjbruken noe problem – han ser ikke sammenhengen mellom paranoiaen og depresjonene og maniene og livssituasjonen sin og rusmisbruket. Finnes det noe hjelp å få? Vi har 2 andre familiemedlemmer som har fått diagnosen bipolar lidelse og som medisineres, og en til som vi mistenker er bipolar men som aldri har fått diagnosen. Nå kjenner vi igjen mange av de samme symptomene hos min bror. Hvor vender vi oss? Hvem kan vi snakke med? Hvem kan hjelpe ham? Særlig hvis ha ikke vil innrømme at han trenger hjelp?
Kvinne, 45 år fra Rogaland

For å ta det siste først, det er dessverre lite dere kan gjøre dersom han selv ikke ønsker noe hjelp, eller innrømmer at han trenger det. Det å få noen til behandling ved hjelp av tvang er en lang og vanskelig prosess, og det gjøres kun dersom personen det er snakk om utgjør en akutt og alvorlig fare for seg selv eller andre. Faktorer som at han er plagsom eller ikke klarer å ta vare på seg selv vil som regel ikke være tilstrekkelig, i Norge er det ikke forbudt å si nei til hjelp selv om du trenger det.
Dersom det er slik at dere ønsker at han skal utredes for en psykisk lidelse forutsetter dette at han selv ønsker dette, samt at han er rusfri i forkant av prosessen. I så fall er det best om dere kontakter en lege som kan henvise til utredning i spesialisthelsetjenesten.