Senskader etter langtidsmedisinering

Hei. Dette er litt vanskelig for meg å snakke om/spørre om grunnet frykt for avvisning, men jeg skal forsøke å være så konkret som mulig. Min historie er følgende: Jeg ble som 7-åring i 1990 diagnostisert og medisinert for ADHD. Jeg gikk i tyve år på Ritalin, samt benzoprodukter under tidlig pubertet for å ta bivirkningene av Ritalinen (Tourette’s-symptomer). Våren 2009 ble medisineringen avsluttet, og diagnosen frafalt, da det kunne se ut som om det hadde vært snakk om feildiagnostisering og -medisinering fra starten av. Jeg levde i et helvete i alle disse årene, med angst og depresjoner, sinne og abstinenssymtomer. Jeg kom til meg selv følelsesmessig ved endt medisinering, greide å være «til stede» i verden igjen, og «nær» mennesker. Jeg greide å føle igjen, på e vis. Men følelsen av glede og belønning har vært totalt fraværende i årevis nå, og det har resultert i cravings og en avhengighetsnatur uten like på det meste av stimulanter. Ikke at jeg ønsker å benytte meg av sentralstimuli som amfetaminpreparater igjen, det skyr jeg som pesten. Har ved noen anledninger testet ut Ritalin igjen for å se om det kan fjerne «brain fogen», og evt hjelpe på konsentrasjonen som er svekket, men de samme skjer hver gang: initialvirkningen er der, og jeg opplever konsentrasjon og en slags merkelig følelse av normaltilstand, men så tar det 3-4 t, og ved neste dose får jeg bare adrenerge symptomer. Blir sint, redd, endrer tankemønster og får «pepperintelligens». Og det hjelper heller ikke med høyere doser. Så jeg holder meg unna. Jeg har slitt i forhold til alkohol, har drukket tett, brukt mye penger, mye, mye penger på å drikke meg «edru» i helger, og det eskalerte da jeg begynte å ta meg en øl eller «to» etter jobb. Jeg har òg brukt cannabis jevnlig. Alt for å få den gode følelsen av å være «til stede», komme meg ut av dalen, få lyset slått på igjen. Kunne nyte det jeg ser rundt meg. Men alt jeg prøver ut, virker en til to ganger, kun «rus» eller effekt der og da, ved neste gang kun den sløvede tilstanden, det samme gjelder for både alkohol og cannabis. Og toleransen min er enorm. Vi snakker ikke om 6-7 pils, vi snakker 15. Det er ikke snakk om en halling, det er snakk om 3-4 g. For å få funk. Nå holder jeg meg totalt unna alkohol, dels fordi jeg kaster bort livet mitt, pengene mine og helsa mi, dels fordi jeg endrer meg og blir en idiot, men også fordi jeg får ekstremangst i minst en uke etter hver fyllekule. Og jeg greier ikke å stoppe når jeg har drukket 1 pils. Jeg MÅ ha mer. Alt handler om å skaffe mer. Jeg er nå sykmeldt fra jobb grunnet skulderoperasjon, og da jeg var innlagt på sykehus måtte det så store doser morfin til for å døyve smertene, at jeg ikke fikk reise hjem da jeg skulle, og måtte være over til videre observasjon. De måtte også la være å gi meg mer morfin grunnet fare for avhengighet. Jeg fortalte dem også om avhengighetsnaturen min, og at jeg fryktet nettopp dette. Nå har jeg fått foreskrevet paralgin forte, noe som er en vits, fordi jeg må ta opptil 4 stk i gangen (maks 6 stk totalt i døgnet) for å ta litt av smertene. Og jeg merker ingen verdens ting til noe av kodeinet på andre måter enn da jeg var bitte liten og fikk en halv paracet for å døyve litt tannverk. Jeg har forsøkt å snakke med legen min om dette, men han er av den gamle sorten som mener at kan du gå på jobb, er du frisk, og sier vel egentlig i klartekst at jeg bør slutte «å syte». Jeg har ikke fått vært inne til undersøkelser eller noe, og føler meg hjelpesløs i det systemet som opprinnelig satte meg i denne situasjonen. Jeg får ikke lenger hjelp fra senteret for sjeldne funksjonshemminger, fordi diagnosen er borte (fjernet etter konsultasjon hos nevropsykolog), og vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har lyst til å få snakket med en nevrolog om dette, få tatt noen tester, sjekket nevrotransmitternivåene mine, men føler ikke at jeg blir tatt på alvor. Jeg vil så gjerne kunne finne glede i livet mitt igjen, få hjelp til det jeg strir med. Men selv når jeg sier jeg sliter med avhengighet grunnet noe som muligens kan være kjemisk ubalanse i hjernen etter langtidsmedisinering, får jeg bare beskjed om å oppsøke psykolog for å finne noen å «prate med». Dette ble et svært langt innlegg/spørsmål, men jeg vet rett og slett ikke hvem jeg skal henvende meg til for å få hjelp. Det har snart gått 5 år nå der jeg har vært uten støtteapparat, og jeg er redd. Kan noen av dere hjelpe meg? Jeg orker snart ikke flere avvisninger. Det er et helvete å holde masken på utsiden overfor resten av verden.

Mann, 29 år fra Sogn og Fjordane

Det er ikke vanskelig å forstå at du har det tøft, og at ditt innlegg er et rop om hjelp.Vi ønsker ikke på noen måte å avvise deg, men skal hjelpe deg så godt vi kan. Vi kan selvsagt ikke gi deg hjelp direkte, men informere deg om hvem du kan kontakte. Du kan sende klage på behandlingen/mangel på behandling du får av fastlegen din til Fylkeslegen i Sogn og Fjordane. Du kan også sende klage til pasient-og brukerombudet om det samme. Disse instansene er det for å ivareta pasienters rettigheter og rettsikkerheten overfor behandlingsapparatet. Vi håper dette var til litt hjelp.