Mamma for første gang – bestefar drikker

Jeg har vokst opp med en far som drikker. Har ikke vært så plaget i oppveksten fordi jeg for det første ikke visste om det (mor gjorde en god jobb i å skjule/skåne), og fordi det ikke har «tatt helt av» før de siste ti-femten årene. Problemet at altså alltid vært der, men det har eskalert gradvis. Foreldrene mine er i dag skilt, iflg mor en konsekvens av hans drikking. Mye av «ansvaret» for far falt på meg, har alltid vært ei pappajente og er svært knyttet til faren min. Han har vært en snill pappa som alltid har stilt opp for oss barna, i alle fall før alkoholismen gikk for langt. Hadde han vært slem eller slikt hadde ikke dette vært så vanskelig. Jeg synes så synd på han, og det river meg i stykker å se at den snille mannen kaster bort livet sitt med å sitte å drikke. Han skyver alle vekk med det, og til tross for noen perioder hvor han har prøvd å slutte, ender han alltid opp full igjen. Har tryglet, grått, kjeftet, lokket, tømt ut alkohol og motivert. Ingen ting hjelper. Lyspunktet har vært at han har greid å være i jobb, men det henger i tynn snor. Han drikker på kveldene for å få sove, men legger seg tidlig. Frem til nå har jeg holdt en fysisk avstand, vi prates stort sett på telefonen etter arbeidstid, da er han alltid edru. Er vi på besøk i hjemtraktene kommer jeg kun innom om han ikke har drukket. Men vi kan ikke alltid vite, så har ved flere anledninger blitt skuffet av at han allikevel har «tatt seg en» før vi kommer. Han lurer kanskje seg selv, men det merkes veldig godt for meg. Han blir mer agressiv, eller bare annerledes. Ubehagelig er det i alle fall. Og uansett om han drikker eller ikke, blir jeg alltid ødelagt etter å ha vært hos han i flere uker etterpå, fordi jeg blir så trist på hans vegne. Nå skal jeg bli mamma, og han bestefar. Han er kjempespent, og vi ringes ofte for å prate og han har involvert seg veldig. Jeg føler jeg har et kjempedilemma, fordi jeg nå føler et veldig behov for å legge alkoholismen bak meg. Jeg ønsker selvsagt at blivende bestefar skal ha kontakt med barnebarnet sitt, men hvordan få det til når han er så ustabil? Av alle ting tenker jeg på julen allerede. Vi har jo en del tradisjoner, som har blitt mindre koselig de siste årene. Ikke stas å pynte juletre når far er full… Siden familie er viktig for meg ønsker jeg å feire jul sammen med mor og den siden av familien. Men det føles som å svikte far å ikke avtale så mye som en julemiddag med han. Han bruker aldri å være full på julaften, men han har allikevel en tendens til å smugdrikke. Så vi vet ikke, og det er vanskelig å planlegge på forhånd. Denne problemstillingen gjelder selvsagt resten av året også, men jul er liksom årets høydepunkt så bruker det som eksempel. Når jeg nå nærmer meg termin med stormskritt tenker jeg mye på dette, og grubler meg søvnløs. Vil være konsekvent, men jeg synes dette er veldig vanskelig siden vi tross alt ellers har god kontakt og jeg er veldig glad i han. Det er vanskelig å vite når «nok er nok», siden dette har blitt verre over så lang tid at man nesten har blitt vant til det. Skjønt hver gang jeg ser han igjen blir jeg stadig like overrasket over hvor ille det har blitt…

Kvinne, 29 år fra Sør-Trøndelag

Takk for ditt innlegg. Du beskriver dine følelser og dilemmaer på en veldig god måte. Vi forstår at dette er en vanskelig situasjon for deg. Å være konsekvent på grenser og når «nok er nok» kan være svært vanskelig, og vi forstår at det å gjennomføre dette er belastende for deg. Du sier at din far alltid har vært der for dere barna og at han har vært en snill mann samt at dere står hverandre nær. Følgelig er det naturlig at du vil at han skal ta del i den gleden som venter dere.

Ut i fra det du skriver tenker vi at du burde finne ut om det å ha din far i hverdagen gir deg mer sorg enn glede. Det er kanskje ikke bra for deg eller barnet om du skal gå rundt å være bekymret og trist som følge av din fars drikking. At du tenker på jula i en slik situasjon er helt normalt, det er jo en tid man ofte deler med sine nærmeste. At du føler at du svikter din far ved å ikke så mye som avtale en julemiddag med han er forståelig ut i fra det forholdet du har beskrevet at dere har. Likevel syns vi det er viktig at du også tenker på deg selv i en slik situasjon, da særlig fordi du skriver at du blir ødelagt etter å ha vært med han til tross for at han ikke drikker.

Du skriver at du har forsøkt mye forskjellig for å få han til å slutte å drikke. Har du sagt til faren din det du forteller oss? At «Jeg føler jeg har et kjempedilemma, fordi jeg nå føler et veldig behov for å legge alkoholismen din bak meg, pappa. Jeg ønsker selvsagt at du skal ha kontakt med barnebarnet ditt, men hvordan få det til når du er så ustabil? Det føles som å svikte deg å ikke avtale så mye som en julemiddag med deg. Vi vet ikke, og det er vanskelig å planlegge på forhånd. Når jeg nå nærmer meg termin med stormskritt tenker jeg mye på dette, og grubler meg søvnløs. Vil være konsekvent, men jeg synes dette er veldig vanskelig siden vi tross alt ellers har god kontakt og jeg er veldig glad i deg.»

Om ikke noe annet nytter, kan det kanskje være en ide å gi han et ultimatum hvor du sier at dersom han  drikker vil han ikke få muligheten til å være med barnebarnet sitt? Et slikt ultimatum kan virke oppmuntrende, og kanskje vil det få han til å innse hva han kan gå glipp av dersom han forsetter å drikke.

I mailen din nevner du også at jobben hans alltid har vært et lyspunkt men at den nå henger i en tynn snor. I denne sammenheng kan det være en idé å kontakte AKAN – Arbeidslivets kompetansesenter for rus – og avhengighetsproblematikk. De kan gi deg råd og veiledning og informere om hva som vil skje dersom man forteller arbeidsgiver om ens rusproblem.

Du er også velkommen til å kontakte oss på 08588 dersom du trenger noen å snakke med.