Hei! Jeg er en gift mann med en lang sykdomshistorie som kom under min ingeniørutdanning da jeg var 22år. Nå er jeg 41år og i ferd med å gi opp. Jeg fikk OCD , «pure obsession», sterk grad tvangstanker 2. året på ingeniørhøgskolen. Levde usunt og strakk ikke til i voksenlivet. Sosialt, kjærester, sosial angst (risting fingre, spiste ikke felles). Fikk meget gode karakterer på ing. skole. Ikke vant til det fra vdg.skole. Så jeg isolerte meg mer, forstod at jeg måtte stenge vekk følser, tap, skam fra alle andre områder i livet og leste mer og mer. Døgnet rundt. jeg fikk det til for fult på skole, men var ikke vant til det. men matematikk og gå i dybden, forstå alt måtte jeg, ha system, lå i mine gener og jeg lærte meg nye teknikker «bildegjøre» for å få, opprettholde gode karakterer. Disse karakterene som var alt for meg, skapte selvfølgelig prestasjonsangst i tilegg til all annen generell, sosial angst, komplekser, dårlig selvtillit jeg hadde. Jeg hang nok flere år etter i modenhet og selvstendighet sammenligenet med jevnaldrende. Alt dette visste jeg, både før ing. skole og underveis. Men prestansjonsangst for å opprettholde toppkarakterer, forsvare, juge for meg selv, fortrenge alle andre sider, hvor jeg ikke strekte til i livet (det viktigste), meningen, voksenlivet vokste. jeg turde ikke spise og jobbet med matematikk og fag døgnet rundt. Hørte meg selv mens jeg gikk, hadde ferie. Plutselig var «leken» slutt. Alt hadde vært traumatisk å skjule lenge. Alkohol i sosiale sammenhenger var det eneste som dempet angsten og syptomene, kroppslig. Så på slutten av 2. året begynte påtrengene, urasjonelle tanker å komme. Jeg begynte å sjekke det jeg allerede hadd bestått, lært og avlagt eksamen i. Jeg ble streng mot meg selv og jeg var som en skyldig som skulle rettferdigjøre meg selv, selvtillit, fag, ovenfor en dommer i en rettsak. Alt var enkelt Det fantes bare et svar fra nå, bare en løsning på alt. Først kom disse sterke tankene, valgene i fag, så i bilder, tall, språk , dialekter. For i alt dette untatt matematikk finnes det ikke bare en løsning. Men min kropp, hjerne måtte ha det. Jeg ble hyper. Fikk panikk for å ha ta valg i hodet. Begynte å spørre andre om hva de mente. Og etterhvert måtte de velge. Det ble i 5-10år skapt mange regler for språk (indre dialog, NB: bare min egen stemme). Jeg hadde ikke vrangsforestillinger. Forstod selv at tankene var urasjonelle, ødeleggende. Siden det er 17år siden, har gjennom flere opphold, 2år konstant innlagt med OCD, 2000-2002. Ingen medisiner av antipsykotiske eller SSRI hjalp. Løsningen ble maks dose Xanor. 5mg daglig. Legene konkluderte med komlisert grad av OCD (mest «pure obsessions», panikkangst, GAD (generell angst) og at jeg hadde fått dette etter massivt press på skole, tapfølesle, skam, nederlag, overarbeiding (traume) og at jeg var genetisk disponibel. Alt hadde blitt trigget av følelser «traume» og hjernen bruke tvangsverden, sjekkeverden, for å unnslippe all annen angst, tap, følelse av å ikke strekke til i livet. Og fra skole. Prestasjonsangst. De mente at eneste forklaring måtte være at tvangstankene uansett hvor syk jeg nå ble, panikkangst, innlegelse, var et «FORSVAR» fra meg selv , mein egen hjerne. Det hadde startet der. Syntes det var vanskeli å forstå at «FORSVAR» for hjerne medførte mer sykdom, mer tap,skam, angst, isolasjon. Hvor var logikken. Jeg ville ikke ha dette «helvete» av tvangstanker 50-100 om dagen. Tvangstankene startet umiddelbart å minke kraftig. Legene, psykologene ble forundret men fornøyde. For meg en velsignelse. generell angst, sosial angst forsvat også mye. Så på 3 uker etter 2år uten «perm», innlagt fikk jeg klarsignal om å utskrives. Jeg forstod ingenting, heller ikke venner, familie. de hadde gitt opp. Jeg kom hjem, ble trygdet 100% varig, 2002 som sagt, 31år. Opptur med mye midre tvangstanker. 5-10 om dagen første år. Mye midre sosial angst. Etter 1år traff jeg en dame, ubegripelig på nettet. Giftet meg. Utenlandsk kone, som studerte i Norge. Hun er 10år yngre. Dro 5år på rad til hennes hjemland, 2004-2008. Alt var topp uten om trygdetilværelse og store «arr». Høsten 2008 på siste tur, ble jeg innlagt i KINA, depresjon, angst, paranoid, nyrestein, utmattelse. Men: Så etter å ha brukt konstant Xanor, og SSRI Prozac siden utskrivelse i 3år. Konstant maks dose, for begge slag. 5mg, 5 tabletter xanor daglig og 4 tabletter Fontex, Prozac 20mg.totalt 80mg daglig. Det var noe rart som begynte å skje på sommeren 2005. En merkelig «tung» depresjon, som jeg ikke gant noen grunn til. Hverken trygdetilværelse eller lik annen depresjon. Jeg begynte å å bli destruktiv og startet «selvskading». Det gjalt bare meg, og å få ut smerte gjennom å skade meg. Knekke skam. Følelse av utisltrekkelighet. Mislykkhet. Men jeg hadde jo hatt utrolige år, knapt å merke til OCD og sosial angst. Gifte meg ,mot til det. Første kvinne, brutt mange barrierer. Etter 2 år uten livskvalitet, instituert i 2 år. Kan det være bivirkninger tenkte jeg. B-preparat. Avhengighet. Og kanskje Prozac, SSRI, Fluoexetine. Kryssvirkning. Nå 7år etter har jeg sakte men sikkert blitt sykere. ikke tvangstanker så mye, men tvangshandlinger. Noe mer angst. Selvskading har kommet og gått. Blir fort opphisset, intens, prater mye, ekstremt. Humøret svinger fort. Sosiale antenner, kommunikasjon, mistforståelser økt mye. Paranoid. Følelse av å hate seg selv. Mono, tenker som alltid mye og må sikre alle ting i hjem og rundt meg. Opphisselse, frustrasjon, nederlagsfølese, oppgitthet, lyst til å gi opp. Alt dette med destruktive føleser, mindre aktivitet, trening, mer isolasjon. Må kjempe mer for å unngå å slå meg selv eller skjære meg. Mer tvanghandlinger, sosiale antenner, kommunikasjonsproblemer, misfortåelser, paranoidet, mistet evne til å rekke ting, struktur, matlyst, evne til å stoppe. Ingen av/på knapp, manisk, irritasjon, paranoid, dårligere energi. Føle at jeg går i en «boble» og at jeg forsvinner mer og mer. Kjenner ikke meg selv igjen. Har ikke så mye hemninger. egosentrisk. Skifter samtaleevner fort. Siste år oppsøkte jeg psykolog. Tok kontakt med noen leger og spurte om alt dette + dårligere konsetrasjon, mer rotete prat, overdrivelser, «noe høy», ikke bli ferdig, bare snakke om meg selv. Hva var alt dette (sosiale filtre, antenner) var vekk. Har alltid snakket en del. Men ikke blitt satt på plass hver dag. Ikke så dype depresjoner. på alle arenaer, hjemme, famile, venner, trening, dagsenter ble jeg et diskusjonsemne, ledd av, men også snakka til av min intense stil, snakking. De mente at etter 11år nå, innleggelser først nå, med bakgrunn fra at alt var prøvd medisinsk 2år innlegelse), så var det nå som da, valget mellom kolera og pest. Hvorfor skulle jeg komme nå å klage og bekymre meg over bivirkninger. umulig å konkludere gjennom blodprøver. Og min nyeste psykolog mente etter 16t konsultasjon at jeg var en typisk «Asperger». Altså en diagnose som ikke hadde vist seg i barndom, ungdom, men først nå 35-41år. Grunnen var at OCD primær diagnose at blitt mindre og min egentlige sykdom, syndrom var Asperger. Asperger forklarte alt med depresjon, tvang, soiale antenner, kommunikasjonsproblemer, misfortåelser, paranoidet, mistet evne til å rekke ting, struktur, matlyst, evne til å stoppe. ingen av/på knapp, manisk, irritasjon, paranoid, dårligere energi. Så etter å ha brukt konstant Xanor, og SSRI Prozac siden utskrivelse i 11år. Lest om advarsler, destruktiv adferd, selvskading i rapporter. Mine foreldre,lege og andre psykologer synes Asperger er «dekkende», men tviler. Hvorfor viste ikke symptomer på syndromet Asperger seg før voksenalder? Dette er vel som jeg har forstått noe som man er født med. Nå siste dager begynner jeg å våkne ofte. Mye mareritt. Tørr i munn. Vond i hodet. Kvalm ofte, Fått problemer med forstoppelse og luft i tarmer. Går stadig ned i vekt. Ikke matlyst. Spiser lite. Orker ikke mye. Klarer ikke å få perspektiv. Føler noe hyperventilering, tungt for å puste. Sterk uro. Angst for livet alt rundt meg. Redd for å dø, men ønsker det også. Presse, jobbe mer hver dag for å ikke miste besinnelse, Slå meg selv. Skade meg selv. Oppleve smerte. Nå har jeg lest om dobbeldiagnoser. 2 diagnoser. Eller bivirkninger som «toleranse» medisiner. Hvor langt har jeg kommet? Jeg vil ha et liv, er bare 41år, jeg har ikke spurt etter OCD, Asperger og ikke minst Xanor, Prozac. Det ble gitt i nød. Siste utvei sa psykiater for 11år siden. Alle sier at 11år uten økning, ta mere beviser at jeg ikke har, vil få mer bivirkninger, og alt som har forandret meg mye er Asperger. Er det en trøst. Er sannheten kanskje at de lar meg gå, til jeg selv gir opp, tar livet mitt. De har ingen andre medisiner eller terapi, (nesten aldrig fått intensivt mot OCD), ikke nytter. Som de sier. Til og med psykiater som gav meg dem for 11år siden. Valget mellom kolera og pest. Så du må selv være ansvarlig, å velge. Vil du prøve noe dumt eller leve så lenge du klarer. Du er bare en asperger. Ingen sykdom. men syndrom. Du må skjerpe deg. Du er ansvarlig, syndromet for alle negative virkninger (nevnt ovenfor). Det du mister, om så kone og liv er det lite å gjøre med. Som psykolog sa i siste time. Jeg får ikke Asperger til å stemme helt, men jeg har ingen fasit. jeg vet ikke hva som kan gjøres. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med deg, hvordan hjelpe deg. Jeg blir selv frustrert og oppgitt. Dette er svært vanskelig. Hva kan jeg eller din fastlege gjøre? Konstant maks dose, for begge slag. 5mg, 5 tabletter Xanor daglig og 4 tabletter Fontex, Prozac 20mg.totalt 80mg daglig. 11år. Uten å måtte øke. hva er det med min kjemi. Jeg kunne tatt mer, men vet da at jeg må slutte. Hva sier mine «bivirkninger» siste år , økning? Du, Dere kan sikkert som noen av landets fremste innen dobbeldiagnoser, rus og psykiske lidelser – si mer, hjelpe meg. Redde meg. Gi meg mer å holde meg til. Faglig begrunnelse, forskning. Jeg er i ferd med å bli innlagt, miste kone, meg selv (depresjon, utbrudd, selvskading, rapsus som jeg sier det), har masse uoversiktlige tanker, glemmer og roter, tror neppe det går lenge. Jeg stiller opp til alle mulige undersøkelser. Det må kunne finnes et liv uten for mye OCD og uten alle symptomer nevnt. For livskvaliteten er snart like dårlig som i 2000-2002. Håper på et svar. Jeg kan ikke gå i «blinde», «mørket» lenger. Hvem har klinisk kompetanse. Forskere, SERAF og SIRUS får jeg ikke svar fra. Forsker, professor, ekspert dobbeldiagnoser, rus, psykiske lidelser svarer meg med at dette er tragisk, men at de ikke kan gjøre noe annet enn prøve å hjelpe meg å finne noen på fagfeltet, klinisk. Noen nevner SIRIUS. Bergenklinikken. Østfoldklinikken. Men der får jeg heller ingen svar, noen med nok klinisk, ekspertise. Merkelig. Tross de refererer til Sintef Rapport, SIRUS , deltagere på årlig CONFEX avdeling. De har eksperter, psykiatere, professorer, forskere på dette området fra klinikker, UiO, SIRUS. Problemområdet kjenner mange til og CONFEX konferanser, seminarer,foredrag har mange deltatt på. Uttalt seg medisinsk, psykologisk. Staten Institutt (SIRUS), synes dette er tragisk. Sendt hele denne mail. Men de referer bare til SIRIUS. Prøve å finne noen med klinisk bakgrunn. Jeg trenger bedre, svar, faglig, terapi, hjelp. Hjelp til nødvendig faglig klinisk kompetanse. Ber. Jeg har ingenting å skjule. Min lege,psykolog har samstemt i dette, denne E-mail. Mvh Fortapt sjel.
Mann, 41 år fra Vestfold
Slik som vi forstår din henvendelse dreier den seg ikke om medikamenter brukt som rusmidler, men bivirkninger og betenkeligheter ved å benytte høye doser over flere år. Dette er et spørsmål du først og fremst bør diskutere med den eller de behandlerne som skriver ut disse legemidlene. Du skriver for eksempel at du har gått på høye doser av Xanor over flere år, men uten å øke dosene med tiden. De fleste som misbruker dette medikamentet øker dosen over tid. Du har nok uansett opparbeidet deg en toleranse for stoffet, og kan trolig forvente abstinensreaksjoner dersom du slutter for brått. Om du ønsker å slutte med dette medikamentet foreslår vi derfor at du diskuterer en nedtrappingsplan med legen din.
Vi forstår det også slik at du har hatt omfattende kontakt med hjelpeapparatet, men kanskje uten å få akkurat den hjelpen du ønsker. Det finnes imidlertid flere supplementer til det offentlige hjelpeapparatet:
Mental Helse er interesseorganisasjon som jobber for at alle skal ha en best mulig psykisk helse. Deres visjon er at alle skal mennesker skal ha mulighet til å leve sine liv basert på uavhengighet, selvstendighet og mestring. De arbeider for økt åpenhet, forebygging av psykiske helseplager og et bedre helsetilbud. Og ønsker at brukere og pårørende som har erfaring og kunnskap om psykisk helse får formidlet dette til offentlige myndigheter og fagmiljøer. Mental Hesle drifter også en hjelpetelefon (116 123) for alle som vil snakke med noen om livets utfordringer. Tjenesten gir dessuten informasjon om hjelpe- og aktivitetstilbud. Hjelpetelefonen er både gratis og døgnåpen. Tjenesten består i tillegg av to nettjenester, sidetmedord.no og kameratstøtte.no.
Angstringen Norge er en stiftelse som har som mål å spre erfaringsbasert kunnskap om angst og selvhjelp basert på et helhetlig menneskesyn. Angstringen tilrettelegger for selvhjelpsgrupper som består av mennesker som har bestemt seg for å bearbeide sin egen angst i samspill med andre. Disse gruppene drives av mennesker som selv opplever angst, og et vesentlig prinsipp er gjensidighet. Det finnes flere lokale angstringer i Vestfold.
Autismeforeningen i Norge er en organisasjon som arbeider for at alle mennesker med diagnose innen autismespekteret gis den bistand som er nødvendig for å ha en optimal livskvalitet. Det innebærer at rettigheter blir oppfylt og at hver enkelt person får individuell hjelp tilpasset sitt eget behov. Asperger syndrom er en av diagnosene i autismespekteret som foreningen arbeider med.
Det er altså slik at vi betrakter dine spørsmål som litt utenfor vårt hovedkompetanseområde. Vi håper allikevel at vi har kunnet hjelpe deg et lite stykke videre på veien.
Jeg er under 18 år
Presse/andre henvendelser