Vi har en datter (S) som vi lenge har hatt mistanke om har brukt kokain. Dette har vi nå fått bekreftet av hennes kusine som hun har et nært forhold til. S er 20 år, og bor i kollektiv i Oslo, mens vi bor 4-5 mil utenfor byen. Vi er sterkt bekymret, og føler at vi må konfrontere henne med det vi nå har fått bekreftet fra flere hold. Det hadde vært enklere om hun ikke var myndig og bodde hjemme hos oss. Vi føler oss ganske på sidelinjen, og er usikre på hvordan vi skal gå frem når vi konfronterer henne med dette. Vi har jo ingen sanksjonsmuligheter egentlig. Vi har nære venner som mistet sin 19 år gamle datter i en overdose for noen år siden. Dette gjør oss jo ekstra skremt over situasjonen. Er også redd hun vil kutte kontakten med oss. Ønsker råd og tips om hvordan vi skal gå frem. Bekymret pappa
Mann, 52 år fra Akershus
Dette høres ikke lett ut for dere. Det er, som du skriver, lite dere kan gjøre all den tid hun er myndig og har flyttet hjemmefra og ikke har bedt dere om hjelp på noen måte. Du skriver at dere ønsker å konfrontere henne med deres kunnskap om at hun bruker kokain, men er usikre på hvordan dere skal gå frem. Her er noen generelle tips om hvordan dere kan snakke med henne om det.
-
- Vær rolig når dere snakker med henne, og ikke vær urimelig.
- Spør henne om hennes kokainbruk i stedet for å komme med antakelser.
- Når hun er ferdig med å snakke, gjenta det hun har sagt (slik dere har forstått det) så hun kan få sjansen til å rette opp eventuelle misforståelser.
- Snakk konkret om hennes handlinger, heller enn å snakke om hennes personlighet/karakter.
- Bruk uttalelser som begynner med «jeg» heller enn uttalelser som begynner med «du». F.eks.: “Jeg opplever at jeg blir bekymret/sint/frustrert når du….» i stedet for: “Du gjør meg bekymret/sint/frustrert…»
- Hold deg til saken, nemlig hennes kokainbruk. Ikke bli dratt inn i krangler eller diskusjoner om andre tema.
- Ikke kritiser hennes kokainbruk.
- Prøv å unngå betegnelser som «narkoman», «kokainvrak» eller andre negative beskrivelser.
Hva hvis personen ikke er villig til å endre seg?
-
- Unngå negative tilnærminger som skaper skyldfølelse, slik som straffeprekner/moralisering. Dette bidrar sjelden til endring.
- Unngå forsøk på å kontrollere henne ved bestikkelser, sutring/syting, trusler, gråt o.l.
- Ikke ta over ansvaret for hennes plikter.
- Ikke lag unnskyldninger eller dekk over for henne.
- Ikke nekt henne grunnleggende behov som mat, klær og husly (men gi henne heller ikke penger til det).
Det kan godt være at det beste for dere er å få hjelp til å takle deres situasjon. Ofte kan det hjelpe å snakke med noen om hvordan dere skal forholde dere til en slik situasjon, og få råd og veiledning om dette. På denne måten kan det også bli lettere for dere å ev. ta en avgjørelse på hva som er best for dere å gjøre. Vi anbefaler dere å kontakte Veiledningssenteret for pårørende, som ligger i Oslo. De har både en telefontjeneste (nummer 22 99 34 90), og dere kan møte dem i deres lokaler for samtaler.
Jeg er under 18 år
Presse/andre henvendelser