Jeg har det helt forferdelig for tiden. Jeg har en tidligere kjæreste som jeg har vært sammen med i 6 år. Ble slutt for 10 dager siden. Vi kan kalle ham X. Og jeg kan være T. X drikker mye, han er enig i dette,
utdrag fra samtale med ham for ti dager siden, i mars i år. Mens han drikker mange øl: han sier: at jeg, T, har helt rett, at han drikker for mye, at han forstår at jeg blir usikker når han drikker for mye, og at det er grunnen til at han er aggressiv/kranglete/guffen innimellom. Og at han forstår hvor vondt det kan være for meg. At det er vanskelig å stole på ham. At han er blitt flink til å ikke kjøpe øl hver dag på butikken. At han kjenner seg igjen, tenker på hvordan det var med sin egen far som er/var alkoholiker og ikke var hyggelig, at moren og han tenkte: kommer han til å drikke mye eller lite gangen? Kommer det til å gå bra? At han selv er lei av å være fyllesyk annenhverdag, noe som er ny informasjon for meg, at det er så mye bedre å drikke lite, heller ta en kaffe i ukedagene og spare alkohol til helga. At han vil jeg skal mase, men ikke så mye, (jeg, T, har de siste 12 månedene kun tatt det opp syv ganger). Noe han syns var så koselig, i allefall to av gangene som var for en uke siden. Når han forteller dette blir jeg så glad, tenker at nu ska det ordning och reda, serru. Selv om «talen» kommer mens vi er på et utested en mandag, og han drikker mange øl, 3 øl for mange i hans egne øyne, men det syns han at vi kan tåle. Felles venner er med, men de syns ikke han drikker så mye. Men de er ikke tilstede når han ringer for å skjelle meg ut, eller sende sms om at han vil heller tilpasse seg enn å såre meg. De ser ikke at han drikker nesten hver dag, ofte alene, at han drikker mange øl før forspeilet, at han drikker fordi han er støl, vært hos tannlegen, skal pakke til tur osv… Alt dette sier han på mandag midten av mars i år. Rett etter innrømmelsen, som får meg til å tro at han har skjønt alvoret, sier han MEN … Han må få lov til å gå ut, være seg selv, og han vil være sosial, noe jeg, T, må skjønne, siden jeg selv er en sosial jente. Han vil fortsette å drikke, for så mye er det ikke, bare jeg, T, som har hengt meg opp i det, at det var verre før, at han går mindre ut. At han vil henge med gutta, han vil ikke gå glipp av noe. Den delen av X som drikker for mye og er aggressiv, har slått opp med meg fordi jeg har truffet spikeren på hodet, fordi jeg krever at han tar det rolig, ikke er partygutt. Alkohol krever jo ingenting. For jeg vet og X vet at alle problemene vi har og har hatt, er pga. alkohol/at han drikker for mye. Vi har ikke kranglet om noe annet enn alkohol i 6 år, og jeg har tatt det opp veldig få ganger, men da vært veldig klar. Jeg orker ikke mas, derfor så får ganger. Det er kanskje like greit at den delen av X som drikker for mye: som kan skjelle meg ut på telefonen over bagateller mens han drikker ouzo en tirsdag, eller mener han skal få drikke og ha det gøy, siden han tjener pengene i forholdet – noe som ikke sant, vi bor hver for oss, det er han som kjøper øl hver dag, bruker speed/kokain innimellom for å kunne drikke mer, speeden gjør at han kan drikke mer uten å bli aggresiv på meg – derfor har jeg godtatt at han bruker innimelleom, som er en merkelig posisjon å bli satt i. Det er den negative delen av X som prøver LSD, selv om den posetive delen av X har lovet dyrt og hellig at det skal han ikke, selv om jeg ikke har bedt om noe slikt løfte, vil han ikke prøve fordi han er fadder. Men så kommer muligheten noen dager etterpå, og da må han prøve. Det er denne delen av X har slått opp, og det er kanskje like greit, for ham liker jeg ikke noe særlig. Den posetive delen av X er den som er snill, omtenksom, holder rundt meg, passer på meg, kommer med en gang jeg trenger ham, som planlegger framtida vår, som får meg til å le, vil at vi skal flytte sammen, fri til meg, forlove oss, ha barn med meg … og som er kjæresten min. Det jeg sliter med, er skyldfølelse, og redd jeg har overdrevet – at det egentlig ikke er så ille. Etter bruddet, som kom etter at jeg hevet stemmen min fordi jeg ikke ble hørt, og sa at han bare tenker på seg selv, og ikke min opplevelse av det han gjør når han drikker. Så bare legger han på. Dagen etter får jeg to stygge sms: At vi har ingenting å snakke om. At nå gidder han ikke mer. At han håper det går bra for meg i livet, men at det ikke blir med ham. Samme kveld kl 0229, natt til torsdagen får jeg igjen sms: At jeg ikke fortjener drittslenging, engang. At jeg kan dra til hælvete! Jeg tenker: Å, han tenker på meg. Samme torsdag sender han sms om at vi kan møtes noen dager senere slik at jeg kan utveksle ting vi har hatt hos hverandre. På det møtet er han i starten klar på at jeg har 90 % rett, men at forholdet vårt hadde gått bedre om jeg hadde vært mer som en venninne som er syv år yngre enn jeg, og som går masse ut. Han vil to timer uti samtalen at vi skal dra og møte en felles kamerat. Jeg blir med, jeg tenker at det kan bli en slags avslutning, siden bruddet kom så brått. Også liker jeg kameraten så godt, vi har kjent hverandre lenge. Vi går innom to forskjellige utesteder, på begge steder, presenterer ham meg til de som er der som: Dette er eksen min, vi har vært sammen i seks år, og slo opp for seks timer siden, tror han mener seks dager siden. Vi setter oss ved et bord der det allerede sitter et par. De viser umiddelbar at de støtter meg, jeg viser ikke hva jeg mener om det hele, at jeg er lei meg, men vet at jeg ikke får trøst av X, derfor vil jeg ikke vise smerten, og det er uansett deilig å være ute blant folk, drikke litt alkohol og tenke på noe annet. Han oppfører seg som en liten unge og er sjalu og vil ha oppmerksomhet nesten hele tiden som jeg snakker med paret vi er blitt kjent med, jeg snakker mest med jenta. Når jeg svarer på spørsmål fra jenta om jeg bor alene, noe jeg gjør: sier han sint: Ja, hun bor alene. Paret og felles kamerat syns han oppfører seg manisk og ber ham skjerpe seg. Felles kamerat, som aldri egentlig har sagt noe annet enn at jeg skal være tålmodig, setter seg ned med paret og forteller at han syns X oppfører seg så manisk og at det er dårlig gjort mot meg, som alltid er blid, hyggelig, tålmodig, høflig og rolig. Nå er kl. blitt 21, de andre drar hjem, men X og jeg blir igjen alene på utestedet. Han spør med én gang vi er alene om noe, husker ikke akkurat hva det var, men spørsmålet gjør at jeg svarer: det er fordi jeg er glad i deg. Etter det kysser han meg, vi drar hjem til meg, har sex, som er fantastisk, jeg tenker dette er siste gang så nyt det. Og er glad jeg får en siste natt med ham, siden bruddet kom så brått. Han gjentar at dette betyr ingenting. Dagen etter, tirsdag, når han gjør seg klar til jobb, sier han igjen at det er slutt, at det ikke betød noe. Jeg syns han oppfører seg som om jeg var den maniske kvelden før. Jeg er så sliten og likegyldig at jeg sier, alt er greit i dag. Mitt problem er at selv om jeg føler meg reflektert, modig og stabil, og han bare raver rundt, så sliter jeg med skyldfølelse, at jeg føler meg dum, tom, ensom og redd jeg har overdrevet – at det egentlig ikke er så ille.

Kvinne, 32 år fra Oslo

 

Dette var et sammensatt problem. Det er ikke lett for oss å mene noe om hvorvidt din eks-kjæreste har et alkoholproblem, eller om han reagerer dårlig når han får i seg for mye alkohol. Det vi kan mene noe om er at det er kun du som kan avgjøre hva som er nok for deg. Utifra det du skriver, virker det ikke som at deres kommunikasjon er optimal, den synes å være preget av hans ambivalens til eget drikkemønster og hans spontane reaksjoner når han er påvirket. Vi skjønner godt hvis du synes det er vanskelig å holde følge med han på dette nivået. Vi kan ikke gi deg noen råd til hva du skal gjøre, men vi synes det er viktig å poengtere at du, utifra de opplysninger du gir, ikke har noen grunn til å ha dårlig samvittighet. Du er i din fulle rett til å bestemme hva du krever av de mennesker du vil ha i ditt liv. Dine krav er ikke urimelige, og du fortjener å være i et forhold hvor du har det godt uavhengig av hvor mye kjæresten din drikker. Du fortjener å føle deg trygg – hele tiden, og når du etterhvert kanskje får barn, fortjener dere begge en forutsigbar og god hverdag.

Hvis du føler at du trenger å prate med noen anbefaler vi deg å ta kontakt med veiledningssenteret for pårørende på tlf 22993490, eller du kan ringe oss på 08588 mellom kl 11 – 19.

Legg igjen en kommentar