Barnevernet og livet

Hei! Jeg og samboeren min har et barn sammen (2år). Begge to har e rushistorie. Men ellers så er vi veldig flinke med barnet ol. Vi har tatt urinprøver i snart 2 (!!!) år.

Mine rusprøver har alltid vært rene mens han har hatt ca 3 rusprøver som påvist dop, men dette var mer enn ett år siden. Jeg har også hatt noen tynne prøver og fikk advarsel for det, men jeg vet ikke hvorfor siden jeg har ikke drukket så mye vann. De har også tatt hårprøve på kjæresten min. Vi studerer begge to. Spørsmålet er: NÅR TAR DET SLUT??? Jeg tror ikke jeg klarer mer, jeg har bare lyst til å henge meg, jeg føler meg seksuelt misbrukt når hun dama tar urinprøven går hun helt inn i det lille romme jeg tar prøven i og står på ca 10-20cm lang avstand og stirrer mellom beina mine. Noen ganger går hun ut med urinprøven min til et helt annet kontor uten at jeg ser hvordan hun forsegler konvolutten og selve boksen og glassene. Og jeg føler at jeg kan ikke akkurat klage på det siden jeg er «jævla rusmisbruker». Jeg har også psykolog og fortalt henne litt av det jeg skriver her, men hun har absolutt ingen medlidenhet til meg og hun ser ikke ut til å tro på det jeg sier. Barnevernskontakten bryr seg heller ikke om noe som helst, hun kommer uforberedt til alle møter og hvis ikke jeg ringer for å avtale ett nytt møte skjer det ingenting. Jeg føler at jeg ikke blir hørt på. Jeg blir mer og mer deppa for hver dag som går og føler enormt stor press. Jeg føler at jeg ikke klarer mer rett og slett. Hva skal jeg gjøre? Takk på forhånd.

Skjønner at dette er en fortvilet situasjon. Det å føle seg mistenkeliggjort for noe man ikke gjør, er alltid ubehagelig og vondt. Det samme er det hvis man stadig føler at fortiden henger over en, blir brukt mot en. Du forteller også at du opplever det som et overgrep når du tar urinprøver, noe som kan være forståelig. De færreste liker å bli overvåket når man tisser. Nå er det engang slik at de som jobber med å ta urinprøver er mer eller mindre pålagt å «overvåke» alle som kommer for å ta urinprøver, men det at det blir gjort på en respektfull måte er viktig. Spør om å få ta en prat med hun som tar prøver av deg. Kanskje det å få snakket om dette kan gjøre det litt lettere for begge parter? Si at du hadde satt pris på at hun ikke gikk ut av rommet for å forsegle glasset etc. Forklar henne hvorfor du ikke ønsker det.

Du sier ikke noe om du har kontakt med fastlegen din, eller ruskonsulenten din. Kan han/hun være en person du kan fortelle dette til? Hvis du ikke vet hvor lenge urinprøvetakingen skal pågå, så er dette noe du har rett til å få svar på. Spør barnevernet om dette. Hvis du ikke har en ansvarsgruppe rundt deg enda, der du kan møte alle partene dine på en gang, kan kanskje dette være en god ting å opprette. Da kan dere i fellesskap prate sammen, og du kan få mulighet til å fortelle hvordan du opplever situasjonen. Hvis du har kontakt med en person utenfor hjelpeapparatet som betyr mye for deg, kan du også ta med han/hun i ansvarsgruppen (en venn, et familiemedlem…). Det kan kanskje være naturlig at samboeren din er med i samme ansvarsgruppe, men han trenger det  ikke. Det er kommunen (barnevernet eller sosialtjenestn) eller fastlegen som skal ta ansvar for å få i gang en ansvarsgruppe.

Dersom du har kontakt med noen personer i frivillige orgasnisasjoner som f.eks. Røde Kors eller Kirkens bymisjon, kan kanskje disse hjelpe/støtte deg til å forklare for barnevernet hvordan du opplever situasjonen du er oppi nå.

Vil uansett oppmuntre deg til å holde ut, å ikke gi opp! Så lenge du fortsetter å være rusfri, å viser rene urinprøver vil dette avta med tiden. Fortsett å kos deg/dere med barnet deres. Vi ønsker dere alt godt!