Jeg er bekymret for min samboer og alkoholforbruket hans.

Jeg er bekymret for min samboer og alkoholforbruket hans. Vi har en datter som jeg vet betyr mye for han, men det er ikke nok for å slutte med alkohol. Må gjøre det for egen skyld sier han, noe jeg i grunn kan si meg enig i. Har det siste året blitt tatt opp ved flere anledninger at jeg mener han drikker for mye, og får gjerne «beklager, men er sånn jeg er. sorry» tilbake. Han har kuttet litt ned det skal han ha. Han drakk tidligere gjerne 4+ øl hver kveld, og 3-4 six-pack + 2-3 flasker whiskey, gin eller cognac i helgen. ferier som sommer, påske, jul har det blitt så mye at han har hatt problemer med å gå på jobb første og gjerne andre uken etterpå. Blackout har kommet hyppigere, og er gjerne kjedelige episoder som blir borte for han, noe som gjør at han må ha bekreftelse eller overbevisning om hva han har gjort/sagt. Han har sagt det er lettere å ikke ta øl en kveld enn å skulle bare ta 1, men blir ikke til at han lar være å drikke. De siste mnd har det typisk vært 3 i uken og 3 sixpack i helgene som jeg vet om. Skriver som jeg vet om fordi jeg vet han drikker i smug også. Har funnet tomme flasker gin og whiskey i bod, nattbord og bilen. I tillegg har jeg funnet smålagre med øl flere steder. Har tatt dette opp med han, og han skubber det bort som om jeg er paranoid og hysterisk. Alt dette går utover mitt vennskap med andre, da jeg ikke føler for å la han være for lenge hjemme alene med vår datter, er redd for at han skal drikke. Han har flere ganger sagt han ikke skal gjøre det, men har ved enkelte anledninger kommet hjem og kjent lukten av han, eller sett flaske på bordet. Når jeg kommenterer det blir han irritert og sier jeg overdramatiserer, «er ikke full, fikk bare lyst på øl». Denne situasjonen gjør at jeg fort blir irritert og oppgitt, kjenner også at jeg blir ekstra oppmerksom på alkohol. Blir gjerne til at jeg sjekker flasker for å se hvor mye er igjen, og ser på de plassene hvor jeg vet han har flakser. Han har byttet ut noen av plassene, så tar tid før jeg ser nye og blir da ekstra oppgitt. forholdet vårt lider under dette, og vet ikke lengre om jeg er paranoid eller om det er ett reelt problem med alkohol. Han sier han har kontroll, men jeg opplever det ikke slik. Vi krangler oftere nå enn før, og det er gjerne jeg som starter med å spørre om han ikke kan gi seg nå med å drikke, eller om vi kan ha en alkoholfri kveld som utløser krangelen. Han mener jeg maser, og det er det veldig godt mulig at jeg til tider gjør, kjenner at lunten for alkohol er blitt mye kortere. Har dere noen gode råd for hvordan håndtere situasjonen? Terapi vil han ikke høre snakk om, og han trenger ikke hjelp for å drikke mindre. Mener han vet best hvordan, når og hva som skal til om det skulle trengs. Dette spørsmålet er selvsagt farget av hvordan jeg opplever situasjonen, men håper på råd og kanskje noen synspunkter på hvordan vi skal gå videre. Ønsker at vår datter skal vokse opp med en mor og far som holder sammen og er glad i hverandre. Kjenner at uten hjelp vil ikke det skje.

Kvinne, 29 år fra Hordaland

Situasjonen du beskriver rundt din samboer tyder på at han har utviklet et avhengighetsforhold til alkohol. Dette høres det ut som pga mengdene han drikker, hvordan drikkemønsteret hans er, at du finner tomme flasker rundt omkring og at han responderer på den måten han gjør ovenfor deg. Det å bo sammen med en alkoholiker er ikke lett, og man blir veldig sliten. Vil anbefale deg å ta kontakt med en familierådgiver/et familiekontor og beskrive situasjonen for dem der. Ikke undervurder, men fortell din opplevelse og dine oppdagelser. Du er også velkommen til å ringe oss og diskutere saken sammen med en av våre fagkonsulenter. Dette kan være veldig viktig for din egen og for deres datters del. Det er også noe som heter veiledningssenteret for pårørende som er en hjelpetelefon for de som er i nær kontakt med rus- misbrukere og avhengige.

Ofte lever man i tro på at vedkommende man bor sammen med kommer til å endre seg ’hvis bare.’ Dette gjør gjerne at man ikke forholder seg til her og nå, men lever i håpet på forandring, og utsetter det å oppsøke hjelp. Samtidig vet man at ting ikke kommer til å endre seg så lenge man ikke ser noe forandring hos den det gjelder, og ikke senser noen villighet til endring.