Hvorfor har jeg ingen grenser med alkohol?

Det er iår ti år siden jeg som 13-åring begynte å drikke alkohol. Og helt siden den gang har jeg forstått at mitt forhold til alkohol er usunt og annerledes enn hos andre. Problemet mitt er ikke at jeg drikker for ofte, men heller at jeg ikke klarer å stoppe hvis jeg først er igang. Det finnes rett og slett ingen grense. Mange kan jo føle at det er på tide å stoppe, men hos meg sklir det alltid totalt ut, og jeg får black outs omtrent hver eneste gang. Det resulterer selvsagt i at jeg gjør idiotiske ting (skjeller beste venner ut, våkner opp i ukjente senger, osv) og at jeg må stå for ting som jeg aldri selv har opplevd (fordi jeg ikke hugser det).. Jeg er nesten overrasket over at jeg har overlevd så lenge i livet. Hver gang dagen derpå forbanner jeg meg selv og så lover jeg at det aldri mer skal skje. Det har jeg gjort siden jeg fikk blackout første gang i 1999. Jeg har noen ganger prøvd å tenke at jeg bare skal drikke max 3. glass/øl. Det varer en periode, helt til jeg igjen blir litt for gira og våkner opp uten å huske noe. Disse blackoutsepisodene skjer kanskje en gang i måneden, noen ganger flere ganger på en uke, og nesten alltid når je! g tenker at livet er fantastisk. Så går alt på trynet, og jeg må prøve å manne meg opp igjen. Dette er utrolig tungt psykisk. At livet stopper opp, og så må jeg bygge meg en vei oppover igjen. Jeg hater alkohol over alt på jord (selv om jeg elsker vinkvelder med gode venner og en kald øl en varm sommerdag), og jeg hater å være full, og derfor forstår jeg ikke hvordan jeg kan tillate meg å bli så dritings gang på gang på gang på gang… I familien min finnes ikke måtehold. Her er det enten-eller, om det er mat, trening, engasjement, eller alkohol. Begge foreldrene mine er avholds, sterkt religiøse, og moren min har vært inn og ut av psykiatrisk sykehus gjennom hele oppveksten min. Hun er manisk, hallusinerer og har psykoser. Søsteren min drikker også altfor mye og har heller ingen grense. Det er få som blir så fulle som oss to.. I familien vår har vi aldri snakket om religion eller psykiatri, og det har aldri vært lov å gråte. Jeg vet ikke om det kan ha noen innvirking.. Vennene mine mener at jeg ikke toler alkohol, at det virker som om jeg er dopet eller psykotisk. Vanligvis er jeg veldig snill, smart (bare toppkarakterer) og hyggelig, og jeg blir aldri sint! Noen mener at det også kan være grunnen til at jeg blir aggressiv på fylla. Etter ti år med black outs rimelig ofte har jeg begynt å bli litt redd for hvilken effekt det har på meg – både kropp og hjerne. Det kan da umulig være bra å oppleve dette så regelmessig? (Det er også sært at det faktisk er store deler av livet mitt som jeg ikke vet hva jeg har gjort.) Min store gåte i livet (som jeg har spurt meg selv og andre om i ti år) er: – Hva får meg til å drikke meg så totalt dritings, når jeg hater å være full? Hvorfor har jeg ingen grense? – Hvorfor får jeg så ofte black outs i forhold til andre? Hvorfor oppstår det? Det er nemlig ikke alltid at jeg drikker mer enn andre, men jeg drikker rett nok ganske fort (som vann). Noen mener det har mye med dagsform å gjøre. Jeg kan ofte være litt ustabil humör. Jeg kjeder meg feks veldig fort, er rastløs. – Hva kan jeg gjøre? Hvordan kan jeg lære? Tusen takk for at dere har en slik tjeneste. Jeg tror det er mange unge i Norge idag som sliter med alkohol, men som ikke selv klarer aa se at de har et problem. Jeg ser fram til svar. Kvinne , 23. Oslo .

Ut i fra hvordan du beskriver situasjonen din høres det ut som om du har et alkoholproblem, som går ut på at du har store utfordringer med å begrense deg når du først begynner å drikke. Hva som er årsaken til dette alkoholproblemet er det imidlertid vanskeligere å svare på. Alkohol kan føre til blackout fra 1,5 promille og oppover. Det som skjer er at overføringen fra korttidsminnet/arbeidsminnet til langtidsminnet svekkes, slik at man ikke husker noe fra hendelsen senere. Hvor høy alkoholpromille man får avhenger ikke bare av hvor mye man drikker. Du peker selv på at hvor fort man drikker kan ha mye å si. I tillegg er kjønn, kroppsvekt, væskebalansen i kroppen og om man drikker på tom mage viktige faktorer. Når det gjelder spørsmålet om hva du kan gjøre, har du alt tatt ett skritt på veien ved å identifisere at du faktisk har et problem. Det neste vi vil anbefale deg å gjøre er å kontakte fastlegen din, som vil kunne gi deg en henvisning til et passende hjelpetiltak. I ditt tilfelle vil det trolig være snakk om poliklinisk behandling (dvs. at man ikke blir innlagt) i form av samtaleterapi. Gjennom denne typen terapi kan du kanskje få svar på hvorfor ting har blitt som de har blitt, i tillegg til at du vil kunne lære deg strategier for å bedre klare å håndtere problemet. Du kan også ringe RUStelefonen på 08588, om du ønsker å snakke med en veileder om dette problemet, eller ønsker mer informasjon om ulike hjelpetiltak.