Nedtrapping på piller.

Hei, ønsker å fortelle en liten historie samt oppsummere med de spørsmål jeg har tilknyttet dette. jeg er praktisk talt født med kronisk rygg og nakke smerter som utløser langvarige migrenelignende hodepine. alternativet da jeg var barneskole elev var sterke smertestillinde. min mor nektet dette konsekvent da hun ikke ville se sin datter som avhengig før fylte 15 år som hun tenkte den gangen.

min nedtur startet for omlag 7 år siden. jeg gikk til fastlege fordi tilstanden forverret seg i forbindelse med psykisk og fysisk stress, mange dødsfall i nær familie samt et anstrengt hjemmemiljø og dårlig arbeidsituasjon. til da hadde jeg aldri tatt noe sterkere enn paracet (men dog uten virkning). jeg ble tilbudt 50 paralgin forte og 30 imovane ved første konsultasjon. det ble satt opp en oppfølgingstime kun 2,5 uke senere da jeg uten å be om det fikk fornyet denne resepten. i starten hadde jeg etterhvert et solid overskuddslager av disse medikamentene. jeg ble overbevist om at dette ville hjelpe meg gjennom en krevende periode. da det toppet seg og smertene nok en gang eskalerte innså jeg for alvor fordelen med hurtig døyving ved hjelp av medikamenter. det ble aldri nevnt mye om bivirkninger og avhengighet den gangen.

Ikke lenge etter tok denne legen ut permisjon og vikarierende lege økte doseringen til 100 paralgin forte per ca hver 2,5 – 3 uke og doblet antallet imovane til 60. det ble også foreslått sobril / vival da de mente jeg var plaget av angst og uro knyttet opp mot smertene. disse tok det også lang tid før jeg fikk sansen for, men de var betryggende å ha. etter ca 3 år var det nok et legeskifte og her var det full stopp. dette var uforsvarlig fikk jeg beskjed om noe jeg jo egentlig var klar over, men nå så vant til å ha tablettene for hånden til en hver tid at utsiktene uten så ganske dystre ut. Det skremte meg mer enn bivirkningene av selve misbruket. da jeg ikke fikk tilbud eller hjelp til nedtrapping på samme sted følte jeg meg overlatt til meg selv og totalt maktesløs. jeg oppsøkte en ny lege. forklarte situasjonen, hvor mye jeg hadde fått skrevet ut de siste årene og sa jeg var fortvilet. han var en sympatisk mann som jeg følte tillitt til umiddelbart. men heller ikke her ble nedtrapping noe tema. han mente derimot at jeg ikke skulle kutte ut eksisterende forbruk, men at vi burde prøve andre metoder for å se om det virket bedre. og der begynte de neste 5 års helvete (selv om jeg ikke så det der og da). jeg ble i tillegg til mine 100 paralgin per 3 uke, samt 100 imovane satt på ytterligere 30 somadril i starten, noen ganger så mye som 60 stk. deretter dukket sobril opp på listen. Når somadril ble tatt av markedet følte jeg ikke det problematisk, de ble nemlig erstattet med store mengder vival. Nå var forbruket så stort at den preget alt jeg foretok meg i livet mitt. jeg som mange andre havnet i et avhengighetsforhold til både legen og til medikamentene. livskvaliteten sank betraktelig, jeg mistet konsentrasjon og fokus men har merkelig nok klart å holde det skjult for både venner, nær familie og på arbeid. Hvis legekontoret var stengt i ferier eller i forbindelse med helligdager var det ikke uvanlig at legen tok en tur innom meg og forsynte meg med resepter hjemme. samtidig dukket det stadig opp sms som; skal vi treffes over en kaffe en dag? eller hva med en utepils på aker brygge? da begynte det å rykke for tett inn på livet. men hvilken mulighet hadde jeg til å avslå? jeg var jo totalt avhenging av medikamenter og legens velvilje på det tidspunkt. på det meste kunne jeg klare å få i meg så mye som 70 tabletter på et døgn. så en dag da responsen fra meg uteble ble det også vanskeligere å få det jeg måtte ha og hadde vennet kroppen til gjennom så mange år.

Plutselig ble jeg møtt med nok en gang; dette er ikke forsvarlig, jeg kan ikke fortsette på denne måten. nei tenkte jeg – det kan ikke jeg heller, men jeg må ha hjelp til å komme meg ut av dette. jeg klarer ikke dette på egenhånd. Ingen hjelp eller nedtrapping fra den kanten. så jeg ble nok en gang stående på bar bakke og overlatt til meg selv og mitt nå helt på trynet misbruk. for ca 8 uker siden var det som om kroppen bare sa stopp. dette orker jeg ikke lenger. jeg søkte hjelp via mange instanser, men siden jeg ikke hadde noen fastlege som kunne dokumentere misbruket mitt var kun private rehabiliteringsklinikker alternativet.

Heldigvis er jeg ressurssterk, men dette vet jeg ikke om jeg er helt klar for. så jeg leste side opp og side ned på nett for å lære mest mulig om både forventede bivirkinger, abstinensproblemer etc. så orket jeg ikke mer.jeg orket ikke dra til nok et nytt legekontor for å 'selge inn meg selv'. jeg hadde medikamenter til ca 1 uke, disse drøyde jeg ut så lenge som mulig, men jeg unngikk ikke den store smellen. jeg ble totalt hjelpesløs. ekstremt syk de første 3 ukene, neste uke skaffet jeg nok til å komme meg såpass på bena at jeg kom meg til nok en lege. Heller ikke her var en sliten nedtrappingspasient med ytre pen fasade det som stod øverst på ønskelisten, men jeg fikk da noe ut av det. de siste fire ukene har jeg ved egenhjelp redusert inntaket til ca 25 tabletter daglig. Men jeg skulle så gjerne klart meg uten noe av dette. jeg levde jo med dette i 20 år før jeg kastet meg på denne rusbølgen. i dag er jeg veldig skeptisk til legestanden og har vanskelig for å betro meg til noen eller få et tillitsforhold til en behandler.

Hva gjør jeg nå? hva er neste skritt? jeg klarer nok å holde det gående på denne måten selv, men den siste og avsluttende delen må jeg ha hjelp til. Anbefaler dere feks bøker i form av hjelp til selvhjelp? Finnes det leger i oslo omegn som dere har gode erfaringer med på dette området? Legger til at jeg ikke er blandingsmisbruker i den forstand at jeg benytter alkohol. det sluttet jeg helt med for ca 2 år siden. Håper på seriøse tips og råd. 

Kvinne, 34 år fra Oslo

Det er aldri noe hyggelig å ikke bli møtt slik man trenger det. Det finnes leger som har greie på den slags du er oppi nå. Men de vi vet om jobber i rusfeltet og jobber gjerne poliklinisk. Det finnes noe som heter RUPO (ruspoliklinisk behandling) som du kan søke om å komme i behandlig til. Samt mange flere steder. Vil anbefale deg å gå inn på nettsidene til www.frittsykehusvalg.no, eller ringe 800 41 005, her kan du lese/høre om flere behandlingssteder som kan være til god hjelp med tanke på den situasjonen du er i nå. Men skal du få noe henvisning til noen av disse stedene må du gå gjennom fastlegen eller ruskonsulenten i bydelen du hører til. Ruskonsulenten holder til på sosialkontoret. I og med at du er pasient har du rettigheter til hjelp med tanke på den situasjonen du er i. Hvis du ønsker å komme i kontakt med en lege som har en del greie på nedtrapping av B-preperat, kan det være en ide og ringe OKT (oppsøkende koordinerende tjeneste) for å høre om de har kjennskap til noen slike leger, 23 42 72 50. Du kan også kontakte feltpleien/frelsesarmeen, 22 67 43 45, eller feltpleien/rusmiddeletaten 22 80 75 50 å høre med de.