Jeg er alenemamma og kjæresten min er narkoman.

Hei, jeg er en jente som selv er å regne for avholds (drikker noen få ganger i året, men er ikke noe glad i det) jeg er alenemamma til en flott liten solstråle.. 🙂 min jevnaldrende kjæreste er narkoman, har vært bruker i noen år, men er i avslutningsfase. har en stund vært på et stadie der han har " bare" røykt litt hasj, men han har nå de siste dagene sluttet helt med det også.. han står også på venteliste for å komme seg inn på avrusning.. vi vet enda ikke hvor lenge det blir før han kommer inn, vi fokuserer bare på en helt rusfri hverdag til den dagen kommer. han er stort sett i fin form, selv om denne prosessen tar på han. det er vanskelig å komme seg ut av problemene på egen hånd, og vi gleder oss begge til han kommer inn på en klinikk. som forelder lurer jeg på hvilke tiltak som skal til for at jeg og han kan kunne være ilag, utenom de helgene sønnen min er hos faren. når man har en kjæreste så ønsker man jo å ha han på besøk, overnatte, samhold osv. vi har hele tiden vært åpen om forholdet til alle, til broren min nylig fikk vite dette og nå snakker om barnevernet. dette er tungt for meg, jeg er blitt kalt narkohore, og det som verre er av mine søsken.. de har begynt å blande seg inn i oppdragelsen av sønnen min, og sikter hele tiden til at jeg er en dårlig mor. pappan min døde fra meg for 3 dager siden, og mitt ønske (og kjæresten min sitt ønske) er å få han ilag med meg, som støtte og venn. han er veldig tynn og mørk under øynene, alle kan se på han at han er narkoman. jeg var hos han da jeg fikk beskjed om at pappa var død, og vi dro hjem til meg ilag. det var da noen dager siden han røkte sitt siste trekk hasj. isteden for å ha han hos meg, fikk jeg beskjed om at barnevernet kom til å ta fra meg ungen uten forvarsel. er det sant at barnevernet kan gjøre dette, ta fra meg ungen pga at jeg har en narkoman kjæreste? dette å miste faren min, samtidig som jeg blir truet med å miste alt hvis jeg støtter meg til min kjære er veldig tungt. jeg føler meg desperat og alene, takler ikke dette særlig bra. i slike tilfeller er det tungt å være alenemor.. det er vanskelig å ta vare på noen 100%, når man sliter med vanskelige tanker og følelser.. i dag bestemte vi oss for at han skal begynne å ta urinprøve minst en gang i uka for å hele tiden kunne legge frem beviser på at han ikke har brukt noe, men jeg er usikker på om dette er nok? Redselen for at jeg skal miste sønnen min, er hovedgrunnen til at han har bestemt seg for å kutte ut alt på dagen, men vi regner med at uansett så er vi i en "faresone". som sagt vi gleder oss begge til han kommer inn på avrusning, med veileder og mennesker som kan ta vare på han og hjelpe. jeg elsker sønnen min over alt på jord, og vi har et tett og fint forhold. min største skrekk er å miste han. både for min og hans del. Jeg er sånnsett ikke redd for barnevernet, de kunne for min del kommet på uanmeldte kontroller, gjort hva de ville for å sjekke oss opp.. men har hørt mange skremmende historier, og trenger å vite hvordan jeg kan tilrettelegge dette. hvilke tiltak kan jeg og må jeg gjøre, med hensyn til trygghet for sønnen min og foreldrerollen? hva er erfaringen med folk som slutter med rus? blir de gode partnere og foreldre? kjæresten min er en flott gutt, og jeg er veldig stolt av han.. han er hjertevarm, kjærlig og åpen. men rus gjør meg usikker.. min far var alkoholiker.. en flott mann så lenge han var edru, og egentlig når han hadde drukket også, aldri voldelig eller slem, bare skremmende i seg selv fordi han ble en annen person. barn trenger å føle at foreldrene sine er de samme og at de kan ta vare på deg. jeg har alltid følt at rus er noe ubehagelig, og har veldig liten toleranse for det. det vil jeg beskytte både meg og ungen fra. og også gubbeluren.. kjæresten min går jevnlig til ruspsykolog. er dette noe jeg og kjæresten min kan gå til ilag? koster det eventuellt noe?  Kvinne 23 år, Nordland .

Om du og kjæresten din kan gå til ruspsykologen sammen, må du ta opp med psykologen.Og du vil evt. trenge en henvisning fra fastlegen din for å få dekket utgiftene. Det er ikke alle som driver med par- behandling.Kjæresten din er sansynligvis henvist dit av fastlegen sin, eller ruskonsulent, på grunnlag av rusproblemet sitt. Når det gjelder din redsel for at barneverntjenesten skal ta fra deg barnet ditt, gjør de ikke det uten videre. Noen må da gi en bekymringsmelding til barneverntjenesten, som så må undersøke saken. Og du er den første de kontakter om så skjer.Dersom evt. melding til barneverntjenesten er av en slik karakter at det kan føre til tiltak , er de pliktig til å undersøke nærmere.Barneverntjenesten KAN komme på uanmeldt besøk, men da skal den meldingen barneverntjenesten har fått tolkes slik at det er akutt fare for liv og helse til barnet. Det er kanskje lurt av deg å tenke nøye gjennom hvorfor du har den redselen for barneverntjenesten, og ta noen valg for å minske dette. Det kan være at det er lurt av deg å involvere barnet ditt i forholdet til kjæresten din minst mulig , inntil han har fått behandling og er rusfri.Er det noen du kan snakke med i denne vanskelige stunden? Du trenger noen allierte,- mor, venninder ? Kan barnefaren ha ansvaret for sønnen din litt mer i en periode? Slik du beskriver kjæresten din, virker han preget av stt misbruk. Du spør om hvilke tiltak som må til for at du og kjæresten din skal kunne være sammen.Det er ikke enkelt å svare på. Det viktigste for barnet ditt er jo væremåte/atferden dere som voksne har. Om dere fremstår som trygge og forutsigbare voksne. Dersom det kan være noe hjelp, kan jo kjæresten din ta jevnlige urinprøver gjennom sin fastlege. Er prøvene reine, kan de brukes som "bevis"dersom barneverntjenesten skulle bli koblet inn.Om tidligere rusmidbrukere kan være gode partnere og foreldre beror på flere ting: personlighet, hvor preget personen har blitt av sitt misbruk (skader/lyte), og om personen har et godt liv i forhold til forsørgelse mm.Men igjen: hovedfokus må være at barnet ditt skjermes for utrygghet og gis de beste oppvekstvilkår.