Jeg er nettopp blitt påminnet om at min far er alkoholiker. Da jeg var liten forstod jeg ikke hva det innebar, selv om vi av og til var vitne til tåpelig oppførsel fra hans side. Det er vel barnlig naivitet, en naivitet jeg kan se med voskne øyne nå, men ikke egentlig føle. Så ringer han meg for noen dager siden og jeg forstår at han har drukket. Det har han aldri gjort før, og jeg blir veldig lei meg fordi han drikker, men også fordi han sitter alene i leiligheten sin og drikker og finner ut at han skal ringe meg. Jeg kjenner stor sorg og forstår at dette har han ikke sluttet med, det er ikke bare fortid, men noe som har vært hele tiden, i perioder kan jeg anta. Jeg har fått vite at han har ringt andre (min mor, sin fraskilte kone)flere ganger, ofte midt på natten, i løpet av det siste året. Nå skal min eldste søster snakke med ham, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med min egen sorg over at mitt forhold til pappa har fått en alvorlig ripe. Det er så ufattelig stusslig. Kvinne 27 år ,fra Akershus.

Det er ikke uvanelig at hendelser og tilstander i barndom er dekket over av andre voksene. Barn lærer denne atferden og tilegner den seg raskerer enn vi tror. Du har ikke gjort noe galt. Far din er nok skyld i det du nå føler på. Det at omgivelsene ikke tidligere har tatt tak i problemet , kan være en årsak til at alt virker mye sterkere nå. Du har som sagt ikke skyld i dette , men vil ha godt av å snakke med noen om hva som har vært og hva som er.Kontakt legen din ,han/henne kan henvise deg vider om der er behov for mer oppfølging. Det er heller ikke forsent å være åpen om dette i familien og vennekrets. Det er sjeldent at noe løser seg uten åpenhet.Du må gjerne ringe oss. Veiledningssenteret tlf 22993490 og Al-Anon kan også kontaktes om du ønsker å snakke med noen.

Legg igjen en kommentar