Hvordan ikke være «stein»

jeg har ikke no spørsmål om rus, fordi rusa har jeg vært i et år nå (ja bare hasj) men det jeg egentlig lurer på er hvordan er det å ikke være stein hele tia. hva er forskjellen? jeg føler at jeg ikke kan slutte fordi jeg har danna meg en rutine der hasj er dagsredningen i en typisk norsk familiehusholdning. alle i familien min har et selvdestruktivt mønster. mor er fortsatt traumatiser etter at jeg og broren min begynte å røyke hasj, fordi alt hun legger i fiasko kan beskrives med 1 ord: hasj. trist at det må være sånn, hun har da aldri gjort noe galt, hvorfor skal et tabubelagt ord/rusmiddel som egentlig ikke gjør mer skade en det folk gjør det til. å dessverre har jeg gjort det til en vane som er skadelig for meg psykisk. føler ofte alene selv om jeg har mange venner rundt meg. de fleste vennene mine er helt gjennomsnitlig røyker kun en helg i gang i bland, andre har ikke akkuratt den vanen. men jeg sitter her for meg selv å lurer på ossen det er å ikke være fjern(nå mener ikke jeg rusen du har når du er fjern) men den tillstanden kroppen og sinnet ditt er i etter lanvarige røyking. har tenkt en stund på å slutte nå, men sånn situasjonen i huset er ser jeg ikke poenget, hvorfor hjelpe meg selv når alle andre rundt meg blir dratt ned, jeg kommer ingenvei hvis jeg bare skal hjelpe meg selv (familien jeg tenker på nå) fordi hver gang jeg prøver så er det alltid en elr annen som minner meg på: hva er vitsen, vi lever ikke i en drømmeverden. men de det virklig går utover er jo de yngste, har en lilllebror på 10 som også gjennomgår indre utfordringer. pga krangling og egentlig ikke en hyggelig atmosfære. foreldra mine kan egentlig ikke fordra hverandre noe som er forståelig, mamma er oppvokst i asker og levd hele livet som typisk "alminnelig" pappa er vel ikke skarpeste kniven i skuffen for å si det sånn, han ser seg lei av brodern sin og min uforsvarlighet og idioti og mener at han er så mye bedre, han klarer ikke engang å gå ned til butikken for å kjøpe sin egen røyk engang uten bil. jaja lang historie kort, familen min dras ifrahverandre av illusjonen av et lykkelig familieliv, dette drar også meg og broren min nedover, som igjen går utover den yngste. så jeg har en evig lang ond sirkel ikke bare i huset men også i tenkeboksen som gjør at det ikke alltid er like lett å se lyst på saker å ting. mvh møkkalei av mårnings og nættings, vil heller bare røyke kontrollert, fordi jeg kan ikke fordra alkohol.
18 år

Du spør om hvordan det er å ikke være stein hele tida ? Det må du nok finne ut selv, for det er en subjektiv opplevelse.Det høres ut som du har det trist i familien din akkurat nå, eller det kan være at du oppfatter familien din slik fordi du egentlig er ganske deprimert selv? Det virker som om du er ganske avhengig av hasj, slik du beskriver røykevanene dine. Og hvis du er lei av dette og vil slutte, kan du søke hjelp ved å ta kontakt med fastlege som kan henvise deg videre til en Ruspoliklinikk (Rupo). Noen steder rundt om i landet drives det røykeavenningskurs for hasjavhengige. Du kan undersøke om noe slikt finnes i kommunen der du bor. For å skape en god atmosfære for lillebroren din, er det nok viktig at hver og en i familien tar ansvar for sin egen atferd. Det ER vits i å begynne med seg selv og forsøke å endre atferd, slikt smitter på andre. Og nå er det nå engang slik, at hasj er ulovlig i Norge, og da er det naturlig at din mor reagerer negativt på at du bruker det. Kan du snakke med familien din om hvordan du har det nå? Hvis ikke, kan du kontakte f.eks utekontakten der du bor, hvis det finnes da. Eller du er velkommen til å ringe oss på RUStelefonen 08588.