Samvær med far som er ustabil

Jeg har barn sammen med en rusmisbruker. Barnet er snart 9 år og har hatt lite kontakt med sin biologiske far. Hun har aldri bodd sammen med far og vet ikke om hans rusproblemer. Hun har kun møtt far i de gode periodene, og i de dårlige har hun blitt fortalt at far er syk. Daglig har barnet et trygt, godt og stabilt liv sammen med mamma, pappa (stefar, men sier pappa), lillebror og lillesøster. Nå har far vært rusfri i snart 2 år. Han har vært gjennom behandling som snart er over. Iløpet av denne perioden har hun truffet far gjennomsnittlig ca 1 gang pr måned. Jeg har støttet opp så godt jeg kan. Har ikke lagt noe press på han. Kjører og henter i øst og vest hver gang de skal være sammen, da han ikke har sertifikat. Noe jeg syns er veldig greit for da har jeg bedre kontroll. Jeg syns ikke det er noe kjekt å levere henne fra meg til han. Vertfall ikke når de bare skal være de to. Er redd de skal treffe på folk som holder til i dette kyniske og kalde rusmiljøet. Hvis han har n! oe utestående med noen er jeg redd noen skal skade henne. Han får derfor kun ha henne på dagsbesøk og da helst sammen med andre familiemedlemmer. Dette har han stor forståelse for og har vært veldig ydmyk for hva jeg ønsker. Nå derimot begynner datteren min å bli så stor at hun begynner å stille spørsmål og lurer på hvorfor hun ikke er oftere sammen med faren. Hun ønsker å være mer sammen med han. Jeg tok dette opp med han og vi ble enige om at han skal ha henne fast en gang pr uke. Jeg liker det ikke, men jeg er kanskje bare nødt for å prøve å stole på han. Noe jeg føler jeg ALDRI kommer til å klare da han har sviktet så mange ganger før. Er så redd han skal ruse seg når han er sammen med henne. Snart får han tilbake sertfikatet og hva om han kjører med henne i rus. Han har vært helt rusfri i snart to år, sier han, men hva vet jeg??? Jeg tror INGENTING lenger. Jeg vet ikke om jeg er glad eller lei meg for nå virker det heller ikke som han klarer å holde denne avtalen vår. Det fungerte noen uker, men nå er det snart 4 uker siden vi har hørt noe fra han. Jeg syns bare det er greit, men den som er skadelidenede oppi dette er min datter. Har mest lyst å bare spørre om han kan gi slipp på henne og la pappaen adoptere henne. Syns ikke hun skal være en kasteball når hun kan ha et trygt og godt liv. Men så er han nå en gang faren hennes. Opplever at datteren min sitter inne med mye sinne og frustrasjon. Syns det er så vanskelig dette. Har ofte tenkt at det kunne vært godt både for meg og min datter å få snakket med noen med kunnskap om dette. Jeg gjør så godt jeg kan, men føler jeg famler litt i mørke. Har dere noen råd til hva jeg kan gjøre? Årets tv-aksjon er en sak jeg virkelig brenner for og har kjent på kroppen selv, derfor stiller vi som bøssebærere på sønd 😉  Kvinne, 31 . Rogaland .

Du skriver at datteren din sitter inne med mye sinne og frustrasjon. Kanskje er det dette du bør fokusere på først og fremst, -å finne ut hva det er som har ført til sinnet og frustrasjonen hennes.Det kan være at din datter vil ha godt av å få snakke med noen som er nøytrale i denne situasjonen, f.eks. en barnepsykolog. For å få til dette, må du få en henvisning fra allmennpraktiserende lege (fastlege). Det finnes en del tilbud i Rogaland, og du kan gå inn på www.frittsykehusvalg.no/, Helse Vest og psykisk helse 0-18 år og se hva som finnes der dere bor, og ventelister på de forsjellige stedene. Du kan også ringe pasienttelefonen til Fritt sykehusvalg på 80041004 for nærmere informasjon. Det kan også anbefales at du og barnefaren søker profesjonell hjelp sammen, slik at dere får snakket ut om dette og kanskje kommer til en samværsordning som gjør deg tryggere. Familevernkontor ? Det er forståelig at du er skeptisk til samværsordningen dere har, når han ikke stiller opp som avtalt.Til syvende og sist er det jo datteren deres som blir skadelidende,- det er hun som vil være sammen med pappa og blir skuffet når han ikke stiller som avtalt.