Jeg er så sliiiiiten. sliten av at mamma bestandig lager styr og
bekymringer for oss rundt henne. Og alt er jo selvfølgelig helt greit
når hun får forklart sin side av saken, fordi hun er jo den dama det
er mest synd på, samtidig som hun er sååååå kul liksom. Alle synes det er gøy å feste med henne, men de har ikke vokst opp med henne og har ikke det forholdet til henne som jeg er nødt til å ha. Glemmer aldri sånne episoder som søndag morgen, når pappa hadde dekket frokost-bordet, og vi barna lurte på hvor mamma var.trur ikke jeg lyver om jeg sier at
det skjedde så å si hver helg. Men DET kunne han ikke svare på, han
visste jo ikke! det er en filleting oppi det hele egentlig, men det
henger i meg enda. Jeg har bestandig visst at mamma var utro hun
brukte vel meg som alibi. Jeg måtte bli med hjem til elskeren hennes.
det var veldig tøft å ikke kunne fortelle pappa dette, men jeg turte
ikke.
Hvis jeg ikke husker helt feil, så var det året jeg fylte 13 at
jeg var med mamma!Første gang , da hadde mamma skjenket meg full og jeg satt i gangen
å gråt fordi jeg ville ringe til pappa, men de hadde dratt ut telefonkontakten. Mannen sa til mamma at hun burde ta seg av meg, men
mamma svarte han: la henne være der hun er- hun er så dum allikevel, skjønner ikke noe hun! Jeg begynte å gå hjem denne kvelden… la meg i
en grøftekant, gråt og gråt og gråt.. ikke fordi mamma hadde kalt meg
dum , for det var jeg vant til! Heller ikke fordi hun pulte denne
mannen  mens jeg måtte høre på,  Men fordi jeg hadde dårlig
samvittighet ovenfor pappa!
Når jeg var konfirmert, gledet jeg meg til å gå på fest! Sånn var det
der jeg er vokst opp første festen min ble ikke særlig lang
egentlig jeg møtte en mann ute, virket veldig hyggelig og greier. Han spurte
meg om hvor gammel jeg var, selv var han 40-og-noe  søte lille du, sa
han til meg. Du må jo vør datteren til dere er så like. Jeg
smilte jo selvfølgelig litt stolt, helt til han begynte å ta meg på
puppene og sa at jeg måtte bli med han rundt hjørnet på huset.. ja,
for du er vel like horete som din mor vel???. der sluttet festen for min
del, trur jeg da husker egentlig ikke. Bare husker at jeg følte meg
veldig skitten og hadde igjen dårlig samvittighethvorfor i helvette
måtte jeg få denne dårlige samvittigheten???
Hvorfor er det sånn at man føler at man har ansvar for mennesker som
har problemer med alkohol?  Er det fordi de klarer å manipulere deg
til å tru at de er tross alt snill og god må bare ha et glass for å slappe av, du skjønner det jenta mi. Jeg tror at mammas alkohol-problemer har påvirket meg. Negativt
dessverreL  jeg tiltrekkes av mennesker som drikker og sårer meg, men
klamrer meg fast…antagelig fordi jeg er redd for å være alene, vet

Historien din er sterk. Det du har opplevd i ung alder, og at du i
dag fremdeles jobber med følelser rundt dette, kan være signaler på at
behov for hjelp av profesjonelle kan være tilstede. Du kan ta opp
problemstillingen din hos  fastlegen. Han/hun vil kunne veilede deg
videre i hjelpeapperatet. Kanskje vil du ha nytte av å prate med en
psykolog. Får du tidelig ansvar for mennesker med alkoholproblemer, så følger
dette deg ofte i voksen alder. Søker du hjelp og snakker om din
barndom/ungdomstid til noen som kan veilede deg, så har du store
muligheter for å få hgjelp til å håndtere følelser og reaksjoner som følge av det
du har opplevd. Toleransen for alkoholkonsum og følger av dette er
alltid personlige/individuelle. Det er ikke noe galt i dine reaksjoner.
Ring oss gjerne. Tlf. 08588.
Andre du kan kontakte for videre veiledning er Al-Anon (51629451),
veiledningsenteret for pårørende (tlf. 22 99 34 90).

Legg igjen en kommentar