Samboer med alkoholproblemer

Hei

Jeg har en samboer som drikker ØL mer eller mindre hver dag. Det kan variere fra 2 – 12 halvlitere (som regel rundt 4), men prinsippet er at det er hver dag.

Det begynte sakte men sikkert med 6 2-3 ganger i uken og siden han hadde tatt av mange kilo skulle det ikke så mye til før han endret seg.  Da jeg tok opp med han at dette kanskje var litt mye og at kanskje han burde vurdere å kutte ned, har forbruket gått over til slik som skrevet over. Han påstår at det ikke er så farlig med 2-4 øl, men jeg tror rett og slett ikke at han ser at han gjør det hver dag.

Dette har pågått i rundt ett års tid.

Det er MYE alkohol(mis)bruk i familien hans og det er helt klart at han har vokst opp med et annet syn enn meg.

Jeg har den siste måneden ført en form for alkoholdagbok, som jeg vurderer å vise han.

Jeg har flere ganger tatt opp temaet, men det virker ikke som det går inn! Når jeg konfronterer han med forbruket sitt svarer han på en sånn måte at enten så prøver han og lyve for meg eller så har han rett og slett ikke kontroll selv. (Han svarer gjerne at han har drikket mindre enn det han egentlig har – jeg talte også i en periode hvor mange drakk).

Han er ikke voldelig eller ufyselig.

Kommer han under kategorien alkoholiker?

Hvordan skal jeg eventuelt gå frem for å få han til å innse at dette tærer på forholdet?

Kvinne, 28 fra Akershus

Slik vi ser din fortelling, er det tre sentrale temaer her. Ett handler om alkoholdagbok, ett handler om alkoholisme, og ett handler om hvordan din samboers alkoholbruk påvirker deres forhold.

Alkoholdagbok
Å føre en slik logg er en god idé. Men det er ikke sikkert at det er en så lurt å ”true” samboeren din med å vise ham boka. Det kan lett føre til at han føler seg overvåket og truet. Det beste hadde kanskje vært om han førte denne dagboken og ikke du. Det kan være en idé å spørre ham om det kunne være interessant for ham å snakke med deg om hans alkoholbruk og om han evt. kunne tenke seg å føre en slik bok sammen med deg.

Alkoholisme
Forskerne er ikke fullstendig enige om hva en skal kalle alkoholisme, og hva som er kriteriene. Det finnes imidlertid visse kriterier de fleste kan enes om. Ifølge disse kriteriene foreligger det avhengighet hvis minst tre av følgende symptomer har vært til stede i løpet av de siste 12 måneder. 

De to første omhandler overveiende fysiologiske forhold:
1. Toleranseøkning. Man må ha mer alkohol for å oppnå den samme virkningen.
2. Abstinenssymptomer. Man føler fysisk og psykisk ubehag ved avhold. 

De to neste handler om å unnlate å handle i tråd med egen planer og intensjoner:
3. Personen konsumerer mer enn han/hun hadde tenkt. Planen er kanskje å ta to øl, men det ender med tolv.
4. Personen har et vedvarende ønske om å slutte og har gjort flere mislykkede forsøk på det. 

Det neste handler om at rusbruken er blitt et svært dominerende trekk ved personens liv:
5. Personen bruker svært mye av sin tid til rusmiddelbruk og rusrelatert virksomhet. 

De to siste handler om negative sosiale og helsemessige konsekvenser for brukeren:
6. Forbruket har ført til at personen har oppgitt viktige sosiale, yrkesmessige eller fritidsrelaterte aktiviteter.
7. Bruken fortstetter bruken på tross av at personen erkjenner at det foreligger betydelige kroppslige og psykiske skadevirkninger

Påvirkningen på forholdet og dialogen om dette
Ut fra kriteriene over kan du/dere dømme selv i spørsmålet om alkoholisme. Det at en person evt går inn under kategorien ”alkoholiker” etter disse kriteriene betyr ikke at han må legges inn eller at alt håp er ute. Men det betyr at alkohol er et tema som det kan være lurt av ham å se nærmere på, ikke minst fordi det påvirker deg også. Men hvordan gjøre dette? Det er jo ingen trylleformularer i slike situasjoner, men vi kan gi deg noen råd om kommunikasjon.

Det er viktig at han skjønner at dette tærer på deres forhold. Og det er viktig å formidle dette på en måte som gjør at han ikke får ”hetta.” Det er lett for ham å føle at han har hele skylda, det er lett å skamme seg osv., og slike følelser kommer Si til ham at dette er vanskelig for deg og at du skjønner det er vanskelig for ham. I utgangspunktet: ikke konfronter eller ”true” ham med ting. Fortell ham hvordan du opplever situasjonen, hva dine erfaringer og observasjoner er. Selv om han ikke åpner seg og vil snakke, er det viktig at han opplever at du ikke er ute etter å ”ta ham,” men at du ønsker dialog. Det kunne vært en begynnelse om han hadde vært villig til å stille seg selv spørsmålene: ”hva slags forhold ønsker jeg å ha til alkohol?”, ”hvor mye/ofte ønsker jeg å drikke?” , ”hvordan skal jeg skaffe meg en oversikt over mitt forbruk? (dagbok/logg).” Dette kan være spørsmål du kan legge frem for ham. Da trenger man ikke konfrontere, men bare spørre forsiktig om dette er noe han kunne være villig til å snakke om.