Rusreform – er narkotika lov i Norge nå?

I 2018 oppnevnte Solberg-regjeringen et rusreformutvalg, som fikk i oppgave å utarbeide et forslag til hvordan norsk ruspolitikk kunne endres.

Kort sagt var grunntanken å undersøke hvordan vi kan innføre avkriminalisering i Norge. Dette skulle innebære at reaksjoner på bruk og besittelse av mindre mengder narkotika ble overført fra kriminal- til helseomsorgen.

Utvalget besto av en rekke representanter med ulike bakgrunner, og både fagmiljøer og brukerorganisasjoner var involvert.

Arbeidet resulterte i NOU 2019: 26

Dette er en omfattende utredning som ble levert til Helse- og omsorgsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet i 2019. Vi kan umulig gjengi dette innholdet i sin helhet, men noen viktige hovedpunkter inkluderer:

• Forslag om å endre Legemiddelloven § 31 (annet ledd), hvor setningen «Besittelse og bruk av narkotika, jf. § 24 første ledd, og (…)» fjernes
• Forslag om å legge til et tredje ledd til Straffeloven § 231, som innebærer at loven ikke kan anvendes ved erverv og besittelse av narkotika til eget bruk
• Forslag til konkrete grenseverdier for besittelse av «mindre mengder» narkotika til eget bruk
• Forslag til endring av Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 7, hvor kommuner i Norge skal tilby en rådgivende enhet for narkotikasaker
• Forslag til endring/utvidelse av Politiloven 9, som omfatter politiets rett til visitasjon, testing av narkotikapåvirkning, samt å pålegge oppmøteplikt ved rådgivende enhet.
  
  

Regjeringen gjorde noen endringer i Rusreformutvalgets forslag. Først og fremst strammet de inn på grenseverdier som skulle gjelde for besittelse av narkotika til eget bruk. 

Da regjeringen mottok Rusreformutvalgets forslag, foretok de enkelte endringer. Først og fremst strammet regjeringen inn hvilke grenseverdier som skulle gjelde for besittelse av mindre mengder narkotika til eget bruk.

Regjeringen foreslo to ulike sett grenseverdier;

• Ett sett grenseverdier hvor besittelse ikke vil medføre straff dersom mengden er under de aktuelle grensene
• Ett annet (og noe høyere) sett grenseverdier hvor besittelse som hovedregel møtes med påtaleunnlatelse, men hvor brukeren likevel kan pålegges oppmøte ved rådgivende enhet.

Regjeringen leverte sitt reviderte forslag til rusreform til stortinget. Det er stortinget som vedtar (eller avslår) regjeringens forslag til lovendringer. Et flertall ved stortinget stemte imot rusreformen slik regjeringen foreslo den.

Det var riktignok en generell enighet om at tunge misbrukere skal møtes med hjelp heller en straff – men at reformen ikke skal gjelde for alle, eller «lettere» rekreasjonsbrukere.

For å oppklare: rusreformen ble ikke vedtatt, og bruk og besittelse av mindre mengder narkotika er ikke avkriminalisert. Men – det har likevel kommet en del endringer i hvordan lovverket praktiseres i domstolene, samt hvilke retningslinjer politiet har i møte med brukere. I store trekk går altså endringene i denne praksisen ut på at straffenivåene senkes betydelig, særlig når det gjelder tyngre brukere.

Konkret hvordan dette vil praktiseres, hvordan det er tenkt å skille mellom tunge og lette brukere, hvordan Rådgivende enhet (REN) vil innlemmes i de kommunale helsetjenestene, hvilken straffereaksjon man faktisk kan forvente om man blir tatt for besittelse, er noen av mange spørsmål som foreløpig ikke har et helt klart svar. Men, vi vet at dette er et tema med stort politisk engasjement, og vi forventer at det med tiden vil komme klarere svar, samt stadig nye revisjoner og endringer. I mellomtiden skal vi forsøke å oppdatere denne siden regelmessig.

Det ble vedtatt at kommunene skal ha en rådgivende enhet for russaker, som skal møte personer i de tilfellene hvor en straffereaksjon krever dette. Stortinget har i forbindelse med behandlingen av forslaget om rusreform vedtatt endringer i helse- og omsorgstjenesteloven.

Her er endringen beskrevet: https://lovdata.no/dokument/LTI/lov/2021-06-18-117

• 3-9 b. Rådgivende enhet for russaker

Kommunen skal ha en rådgivende enhet for russaker. Denne enheten skal ha ansvaret for å møte personer når oppmøte for enheten er satt som vilkår for en bestemt strafferettslig reaksjon, inkludert gjennomføre ruskontroll etter straffeloven § 37 første ledd bokstav d dersom det er satt som vilkår.

Departementet kan gi nærmere forskrifter om den rådgivende enheten, blant annet om organisering og tjenestens innhold, inkludert formidling til og samhandling med andre tjenester og om kommunens behandling av opplysninger i slike saker.

Ulike kommuner vil antakelig integrere denne praksisen på litt ulike måter. Om du er usikker på hva som gjelder i din hjemkommune, ta kontakt med din kommunale helsetjeneste for veiledning.

Oslo kommune skriver:

Med virkning fra 1. juli 2022 inntrer plikt for kommunene til å ha etablert rådgivende enhet for russaker (ny § 3.9b). Rådgivende enhet for russaker skal ha ansvar for å innkalle og møte personer når oppmøte er satt som vilkår for en bestemt strafferettslig reaksjon, inkludert å gjennomføre ruskontroll etter straffelovens § 37, første ledd bokstav d, dersom også dette er satt som vilkår (sanksjonære prøver). Helse- og omsorgsdepartementet vil gi nærmere forskrifter, og Helsedirektoratet skal utforme faglige retningslinjer for tjenestens innhold.

Når disse foreligger, vil byrådsavdelingen ta stilling til et eventuelt behov for endringer i Oslostandard for rusfaglig arbeid, eller om det bør utarbeides et fellesskriv. Byrådsavdelingen ønsker bydelenes innspill med hensyn til organiseringen av enheten(-e) i Oslo. De bydelene som i 2020 uttrykte seg om rådgivende enhet i forbindelse med høringen om rusreformutvalgets forslag, mente at rådgivende enhet burde være en integrert funksjon i bydelenes allerede etablerte rustjenester.

Riksadvokaten har gitt nye føringer for bruk av tvangsmidler i møte med brukere av illegale stoffer. Riksadvokaten gir kontinuerlig retningslinjer hvor hvordan politiet skal håndheve gjeldende lovverk i praksis. Per dags dato (juni 2022) er det særlig to rundskriv som er relevante; Retningslinjer etter Høyesterettsdommer om rusavhengige (mai 2022) og Påtalemyndighetens legalitetskontroll med tvangsmiddelbruk (april 2021). Følgende er noen relevante utdrag fra sistnevnte:

«Der en person ut fra politiets observasjoner fremstår som påvirket av ulovlige rusmidler, vil den mest umiddelbare mistanken gjennomgående knytte seg til ulovlig bruk av narkotika. De mest relevante etterforskingsskritt for å ta nærmere stilling til en slik mistanke, vil være innledende samtale/avhør og eventuelt undersøkelse ved å observere «tegn og symptomer». Slik undersøkelse vil gjennomgående være forholdsmessig, selv om det innebærer at mistenkte bes om å medvirke. Dersom den det gjelder fremstår ruspåvirket og også forklarer seg om ulovlig rusmiddelbruk, vil man typisk måtte anse saken for oppklart hva gjelder spørsmålet om bruken av narkotika. I så fall vil det normalt ikke være rimelig grunn til (videre) undersøkelse av om det foreligger straffbart forhold i denne relasjon, jf. straffeprosessloven § 224, og således ikke rettslig grunnlag for fortsatt etterforsking – verken med eller uten tvangsmiddelbruk.»

«Dersom den det gjelder ikke innrømmer ulovlig rusmiddelbruk, vil rusmiddeltesting være et relevant etterforskingsskritt. Kroppslig undersøkelse etter straffeprosessloven § 157, i form av tvungen urinprøve eller blodprøve, vil imidlertid etter riksadvokatens syn ikke være et forholdsmessig inngrep for å avdekke ulovlig rusmiddelbruk alene.»

«Et videre spørsmål ved antatt påvirkning av ulovlige rusmidler, er om dette gir skjellig grunn til mistanke om besittelse av narkotika, og om det er adgang til personransaking på dette grunnlag. Som ellers vil dette måtte vurderes konkret, men uten andre holdepunkter enn den observerte ruspåvirkning antar riksadvokaten at mistankekravet gjennomgående vil være oppfylt med tanke på en slik utvidet mistanke. Personransaking i slike tilfeller vil som utgangspunkt heller ikke være uforholdsmessig, under forutsetning av at den gjennomføres skånsomt. Dersom det ikke gjøres funn ved personransakingen, vil det uten særlige holdepunkter for at vedkommende har narkotika hjemme ikke være skjellig grunn til mistanke om besittelse eller oppbevaring der, og således ikke grunnlag for husransaking. Det vil heller ikke være grunnlag for gjennomgang av mistenktes mobiltelefon uten at det foreligger tilstrekkelige holdepunkter for skjellig grunn til mistanke om andre relevante forhold, f.eks. at vedkommende er involvert i salg av narkotika».

Dette er en påminnelse om at politiets myndighet til å foreta visitasjoner og til å kreve prøver er mer innskrenket enn hva som har vært praktisert.

Mange er usikre på forskjellen mellom avkriminalisering og legalisering av narkotika.

Selv om mange bruker begrepene litt om hverandre, er ikke avkriminalisering og legalisering det samme.

Avkriminalisering vil si at bruk og besittelse av mindre mengder narkotika ikke skal straffes. Narkotika vil fortsatt være ulovlig, det vil være forbudt å selge og produsere narkotiske stoffer, og det vil være forbudt å oppbevare større mengder. Det finnes mange ulike modeller for hvordan avkriminalisering kan praktiseres.

Legalisering vil si at bruk, kjøp, salg og oppbevaring av narkotika blir lovlig, og omfattet av en gitt lovgivning. Også her finnes det mange mulige modeller – fra strenge reguleringer til full frislipp (fritt marked). Legalisering vil åpne opp for et lovlig marked for kjøp, produksjon og salg av én eller flere illegale rusmidler. En legalisering vil kreve ny lovgivning som for eksempel aldersgrenser, lover om hvem som skal få selge, og så videre. En legalisering vil derfor være en mye mer omfattende endring enn en avkriminalisering.