Jeg er 19 år og i det siste blitt veldig avhengig av kokain. Det startet som en festrus for første gang for et år siden men de siste månedene har det vært umulig å slippe unna. Jeg lever i en perfekt situasjon med tanke på foreldrene mine som viser kjærlighet og sånne ting hele tiden, spesielt etter jeg ble tatt med det for ca 5 mnd siden. Verken de eller flere av vennene mine vet at jeg fortsatt gjør det og jeg skammer meg så mye fordi jeg tenker at jeg skuffer dem og skuffer meg selv med tanke på at jeg potensielt ødelegger livet mitt. Jeg har aldri hatt noen spesielle selvmordstanker eller depresjon under oppveksten min, ikke nå heller, men jeg klarer ikke slutte på hvor dårlig dette er på alle mulige måter. Jeg har røyket hasj et par ganger men det greier jeg å takke pent nei til og har ikke gjort det på et halvt år. Jeg er flau over bruken, men jeg klarer ikke slutte. Jeg merker hvordan det ødelegger nesen min og resten av kroppen min. Jeg aner ikke hvorfor, det er en veldig rar følelse og ha to helt motsatte tanker om deg samtidig, både kjærligheten og hatet for det samtidig. Det som motiverer meg mest til det er hvordan jeg føler meg på det, jeg blir rolig og mere anspent, men tanken på hvordan jeg skuffer mamma og pappa er det som plager meg mest. Jeg elsker dem og de elsker meg, vi er ikke spesielt rike men jeg har fått livet servert på sølvfat på alle andre måter, og jeg føler jeg kaster det vekk, kjapt.