Hei. Jeg skriver her fordi jeg føler meg veldig «lost» og trenger å få flere perspektiver på saken her.
Kort fortalt er jeg sammen med en mann som i over tre års tid til og fra valgt å bruke Ketamin. Han erkjenner selv at han nok har et problem, og selv om bruken ikke er stadig hver dag, eller hver uke eller en gang hver måned, så føles det ut som at jeg med all sikkerhet kan regne med at han før eller senere kommer til å hente seg en pose og lyve om dette. Bruken er ganske sporadisk, men jeg føler den ikke er kontrollert i det hele tatt. Som eksempel, så brukte han det sist i november 2025. Denne gangen sa han, som mange ganger tidligere, at det var siste gangen, at han skjønner greien, at det ikke er holdbart og at han skal slutte. For noen dager siden fant jeg ut at han siden 14. februar brukt Ketamin til og fra. Først kjøpte han en pose i forbindelse med bursdagsfeiring til en kompis, så kastet ha det, sen kom broren hans på besøk, de kjøpte en pose, men kastet det, og slik jeg tolker det er det ikke lenge siden ha kjøpte en pose, som han denne gangen brukte opp.
Jeg vet ikke hvordan jeg kan støtte ham i dette lenger. Han sier at det han liker med Ketamin er at han ikke engster seg og at han føler at han ikke trenger å røyke cannabis (aktiv cannabis-røyker siden fleere år tilbake).
Akkurat nå har vi tatt en pause. Jeg vet at han der han er nå har med seg en pose Ketamin. I går valgte han å være ærlig å fortelle hva han skulle gjøre.
Den største faktoren til at jeg gruer meg og stiller krav er fordi vi har barn sammen. Jeg vil veldig gjerne at det skal funke, at vi skal være sammen, men det føles ikke trygt ut hverken for meg eller for barna når han så enkelt kan lyve om hvor han er og hva han gjør. Det føles ekkelt ut å vite at han tatt det i hjemmet våres, og at han uten min vitskap vært påvirket rundt barna våres.
Som sagt, vi har en pause. Barna er trygge med meg og han er flere mil bort, og kommer nok til å være det en stund til vi finner ut av hva vi må gjøre.
En del av meg vil tro på at dette kommer til å bli bra og at vi kan være sammen som en familie, men en del av meg føler at han bare kommer med unnskyldninger for bruken sin, eller sier ting han vet jeg vil høre, men så blir det ikke noe mer med det. I går snakket vi om å flytte slik at vi flytter fra mulighetene for ham å kunne kjøpe det når han føler før det, og at vi da er nærmere foreldrene hans som kan bistå – men jeg klarer ikke å tro at dette kommer til å bli noe annerledes.
Jeg føler at jeg hadde kunnet tenke meg å flytte for at vi skal få det bra og for at han skal få dette under kontroll, men en stor del av meg har mistet så mye tillit til han gjennom alle disse årene på akkurat det her. Jeg må tenke på meg selv og barna mine, da dette ikke er holdbart.
Han nekter å søke hjelp, da han er redd for hva konsekvensene av dette kan bli, men jeg tror dessverre ikke han klarer dette selv.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg er redd for å miste ham på så mange måter.